Av INGA RAGNHILD HOLST

(SOSIAL SCENE) Journalistene som er drept i konfliktsonen minnes. De burde også vært hedret med anstendig lønn mens de levde.

Den franske fotojournalisten Camille Lepage (26) ble funnet drept i Den sentralafrikanske republikk. Ifølge blant annet BBC ønsker franske myndigheter å undersøke hva som har skjedd. Kolleger over hele verden sørger og hedrer henne med å vise fram bildene hennes. Et av magasinene som akkurat nå hedrer henne og andre journalister som har mistet livet sitt på arbeid i felten, er norske Verdensmagasinet X, som publiserer reportasjer fra steder som man ellers ikke ser i media. Lepage solgte bilder også til Verdensmagasinet X.

Les mitt innspill i saken i fagbladet Journalisten »»

SOSIAL DUMPING

Lepage var frilanser. Det er få fast ansatte korrespondenter som nå er ute og dekker verdens konflikter. Når leserne leser eller ser en reportasje fra Bangladesh, Syria, er sannsynligheten stor for at det er en frilansreporter som har laget den. De tar, som Lepage stor risiko, ikke bare fordi de elsker jobben sin, men også fordi honorarene er så lave. De har ikke råd til å ta forholdsregler som for eksempel å kunne sove på et trygt rom eller bare til å forsikre kamerautstyret sitt.

Verdensmagasinet X er én av mange dårlige betalere både her til lands og i verden for øvrig. Selv fikk jeg i 2008 6 500 kroner for en reportasje jeg tilbød Verdensmagasinet X. Den ble trykket over flere sider og publisert på nett. Det tilsvarer ifølge Statistisk sentralbyrås konsumprisindekskalkulator  7 086 kroner kroner i dag. Delt på to, for fotograf Christian Lombardi fikk 50 prosent. Det vil si 3 543 kroner per snute. Redaktør Maren Sæbø i Verdensmagasinet X sier på Facebook at honorarene har steget cirka 40 prosent siden 2008. Det vil si at man kan få cirka 9 100 kroner for saker journalistene har brukt uker på.

Utgifter som reise, overnatting, kost, syke-, nød-, og kameraforsikringer * betaler frilanserne selv. Når det gjelder forsikringer har jeg aldri møtt noen som har hatt forsikringer på noe som helst. Det vil si at frilanserne ikke tjener på dette. Trekker du fra utgiftene og bryter det ned på antall timer du har brukt å booke avtaler, reise til stedet, fotografere, skrive ut, gjøre ekstraarbeid og for eksempel sende sitater til gjennomsyn, sitter vi igjen med kanskje 20 kroner per time hvis du er heldig. Det er sosial dumping.

PÅ LIVET LØS

Camille Lepage sa i et intervju med fotomagasinet Petapixel:

–  Jeg kan ikke akseptere at man ikke belyser folks tragedier, bare fordi man ikke kan tjene på det.

Det er likt over hele verden.

–  Du får 70 dollar per reportasje, selv om prisene stiger i konfliktsonene. Du betaler 50 dollar for å sove på en madrass på bakken og drikke det gule vannet som har gitt deg tyfoidfeber. En bil koster 250 dollar per dag. Du ender opp med å maksimere risikoen. Du har ikke råd til å betale forsikring. Du har ikke råd til å betale en fikser eller en oversetter, skriver reporter Francesca Borri i en kronikk i Columbia Journalism Review. – Med 70 dollar for en sak, sparer du på alt. Du har ikke råd til å bli skadet. Men de kjøper artiklene dine, selv om de aldri ville ha kjøpt et par joggesko fra Nike hvis de var laget av et pakistansk barn.

–  Vil du si at et honorar på 9 500 kroner gir rom for ordentlig lønn og til å dekke utgifter til forsikring av egen person, kamera, leie av bil, fikser og lignende for de som jobber i utrygge områder, Maren Sæbø?

Sæbø svarer ikke på dette spørsmålet, men skriver:

– Vi har ikke faste satser, vi avtaler fra sak til sak, og da tas selvfølgelig forskjellige faktorer med, som tidsbruk og om vedkommende selger til andre. Det siste er jo ofte tilfelle, og vi kjøper da overskuddsmateriale, skriver Maren Sæbø i en epost.

Det betyr at dersom en journalist som jobber i for eksempel Syria, lager flere saker, så blir honoraret mindre. Det kan sammenlignes med at dersom en hjelpepleier tar vakter på Abildsø sykehjem får mindre lønn fordi vedkommende tar ekstravakter på Smestad. Mon Fagforbundet synes at det hadde vært en rimelig ordning? Men for at dette skal gå rundt, må du nettopp selge saker til så mange som mulig. Hver krone, dollar og euro er nødvendig. Det er lett å akseptere et hvert tilbud man får, bare for å få penger på konto.

Sæbø skriver videre at flere av frilanserne leverer flere saker, over lengre perioder, og at det gir trygghet. 

INGEN TVANG

Folk blir ikke sendt ut i konfliktsoner, sier Sæbø. Frilanserne tilbyr seg. Jeg har i mitt yrkesaktive liv reist helt frivillig til flere land. Jeg har skrevet om kidnappingene i Mexico. Om konflikten i Colombia. Om mangel på aidsmedisin i Uganda og Sør-Afrika og om mangel på mat på Cuba. Jeg har klatret opp i fjellene i Bolivia og snakket med kokaplukkere og tygget kokablader med ministere. Ja, jeg har ønsket å skrive disse reportasjene.

De fleste som har jobbet med meg vet jeg er tidvis krevende i forhandling, men jeg er ikke den tøffeste. Fordi lønnene er så lave og det er mange om beinet, er de fleste redde for å miste oppdragene sine. Det har de grunn til. Jeg mistet jeg oppdragene i et stort mediehus i fjor etter at jeg påpekte at honoraret ikke speilet antall timer som var lagt ned i leveransen. Da hadde jeg levert reportasjer der ukentlig, fra både fra inn- og utland, i fire år.

Men jeg har i oljefyrte og statssubsidierte Norge mulighet til å hoppe inn i jobber og finansiere deler av utgiftene med ukeblad- og magasinskriving. Denne muligheten har ikke verken Borri eller Lepage fra henholdsvis Italia og Frankrike, hvor arbeidsledigheten er høyere enn i Norge. For ikke snakke om nord- og søramerikanske og spanske reportere, som har mistet jobber og kontrakter, som følge av de siste års finansielle uro. Ja, visst gjør journalistene dette frivillig. Har de noe valg?

Men jeg har også blitt underbetalt, ikke bare i Verdensmagasinet X. Og jeg kan fortelle at det gjør noe med meg. Å få for eksempel 2 000 kroner for en reportasje jeg har brukt kanskje to hele dager på, slik jeg har fått i Dagsavisen, får meg til å føle meg som idiot. Til å føle meg liten. Og sur på meg selv fordi jeg vet det er galt, men jeg står der, stum og ydmyket, uten å gjøre noe.  Uansett om jeg har saker på trykk andre steder. For timeprisen blir en hundrings, og av den skal jeg legge av til å betale skatt, sykeforsikring og feriepenger. For du får ikke jo honoraret som lønn, men som næringsinntekt. Og i Dagsavisens tilfelle, kommer honorarene inn på konto tre uker etter forfall, etter at jeg har ringt fakturaavdelingen tre ganger og skrevet epost direkte til redaktørene.

FATTIG IDEALIST

Flere mediehus tilbyr frilansjournalistene dårlige kår, til tross for at denne gruppen løsarbeidere fyller mange av flatene. Av mine regnskaper kommer det fram at det er publikasjonene som er først ute med å kritisere lønnsforhold hos andre, som betaler minst.  Årsaken er at de ikke har råd til å betale mer. Det er tilfellet for  Verdensmagasinet X. De er eid av blant Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), som kaller seg en solidaritetsorganisasjon. LAG mottok i 2013 5,8 millioner i informasjonsstøtte fra Norad. Verdensmagasinet X mottok 5,4 millioner kroner i 2013. Det er det samme som mange små norske bedrifter med flere ansatte har i driftsinntekter i løpet av et år.

–   Er det da bare de andre som skal være solidariske og betale ordentlig lønn, Sæbø?

– LAG er opptatt av lønn, blant annet er de opptatt av at X skal ha noenlunde forsvarlige budsjetter, slik at jeg får utbetalt lønn når jeg skal ha, skriver Sæbø. –  Vi tjener  ingenting på dette, per i dag har Verdensmagasinet X en heltidsansatt, og negativ egenkapital.

Norske myndigheter krever av meg som selvstendig næringsdrivende journalist at jeg skal skape overskudd i virksomheten. Det materialiserer seg på skattekortet. Skatt Øst øker årlig sine forventninger til min inntjening. Norske arbeidsgivere må forholde seg til en rekke regler som skal sikre arbeidstakerne. Norske bedrifter må for eksempel betale kost og losji når de sender folk til utlandet. Hadde en norsk statsansatt blitt sendt på oppdrag til Den sentralafrikanske republikk, hadde den ansatte kunne kreve 570 kroner per døgn i kosttillegg og 1 700 kroner per nattillegg. Pluss lønn og overtid. Sin egen flybillett hadde de aldri betalt. Betaler de ikke lønn, kan arbeidsgiveren bli slått konkurs.

– Er dere som idealistisk organisasjon hevet over arbeidsmiljøregler som de fleste andre må forholde seg til?  

–  Selvsagt ikke, skriver Sæbø.

Nei, ingen av disse publikasjonene ville ha syntes det var greit at for eksempel et byggfirma betalte sine arbeidere den samme timelønna. Etisk handel er noe de skriver om, ikke praktiserer. Men det er fint at de hedrer de som mistet livet i felten.

– Betaler ikke dårlig

Redaktør Maren Sæbø i Verdensmagasinet X er ikke enig i at de betaler dårlig.

– Generelt stiller jeg meg undrende til at det er X som undergraver frilansernes situasjon, ikke minst fordi jeg selv har levd som frilanser. Jeg har aldri kunnet reise noe sted, og så levere en sak til et medium, og få utgiftene dekket på det ene honoraret. Selv som fast ansatt et sted, når man en sjelden gang fikk reise, gikk det ikke an å komme hjem med ett stykke i bagasjen og tro at det dekket turen. Som regel klarer man det på en kombi av avtaler med flere og stipend.  Fritt ord veldig viktig her. Og jeg vet hva som betales, der vet jeg også at X ikke betaler dårlig i forhold til hva vi er, et ganske lite fagblad. Vi tenker på frilansernes situasjon, skriver Sæbø i epost.

–   Vi har ønsket mer fokus på deres forhold, og det er faktisk ikke noen god følelse at de opererer i farlige områder. Jeg har selv vært i noen av de områdene, så jeg vet hva som driver en, og hvordan man innimellom kanskje tenker for lite på sin egen sikkerhet, skriver Sæbø i epost.

Internasjonalt problem

Mens lave honorar er et problem i Norge, er ingen betaling et problem for bidragsyterne i de store internasjonale mediehus. Frilansjournalist Iona Craig satte opp en side der frilansjournalister over hele verden kan offentliggjøre navnene på dårlige betalere. Oversikten over de dårlige betalerne ligger på Pay me, please. (link broken)

* Frilansjournalist James Foley, som uttaler seg i denne saken, er nå kidnappet i Syria. (link broken)