Av INGA RAGNHILD HOLST
HAVANNA (A-MAGASINET): Cubanere sjekker opp turister på strendene. Håpet er et kjæresteforhold som kan bringe dem til et rikt land.
– Hello, beautiful, skal vi ta en mojito?
Utenfor berømte Capitolio i sentrum av Havanna, langs promenadegaten Obispo og på de vakre plazaene i Gamle Havanna, er det en uerklært krig. Turister, unge som gamle får herlige tilbud og tilrop.
– Hvor kommer du fra, mami? roper unge menn blidt etter de solbrente europeerne i shorts.
– Hvor skal du hen?
Likeså på den hvite stranden, Mar Azul i Havanna, føres det en krig. De cubanske jentene viser frem alt de har av kropp og ørsmå bikinier, mennene farter rundt og smører mer enn gjerne inn rosa skuldre som står i fare for å bli solbrente. Krigen handler om å få seg en kjæreste — om så bare for en dag. På kort sikt betyr en utenlandsk kjæreste tilgang på goder som sjampo, joggesko, en middag og kanskje til og med julegratiale. På lang sikt kan en utenlandsk kjæreste bety ekteskap med påfølgende emigrasjon — og at ytterligere en cubansk familie er økonomisk sikret.
Man anslår at cubanere bosatt i utlandet årlig sender tilsammen en milliard dollar til sine familier på Cuba. Cubanske myndigheter antar at rundt 55 prosent av befolkningen har tilgang til dollar. Det bor mer enn en million cubanere i USA, og de står for 90 prosent av pengeforsendelsene. Man antar pengestrømmen fra USA til Cuba ville ha vært større dersom handelsblokaden opphørte. Cubanere i USA har ikke lov til å sende mer enn 1200 dollar årlig (2002) til sine familier på Cuba.
Dollar betyr mye på Cuba. I en kø for å søke visum til USA står Juan. Han er lege og er trett.
– Du vet, her tjener jeg bare 20 dollar i måneden. Derfor vil jeg dra herfra. Her er ingen fremtid.
Juan tjener det dobbelte av hva arbeidere gjør. Lønningene ligger på 10–15 dollar. Cuba fører en sentralstyrt planøkonomi hvor myndighetene kontrollerer lønninger, priser og rasjoneringssystemer. Det er rasjonering på de fleste varer som olje, kaffe, ris, brød og frukt. Melk er det bare familier med små barn eller syke som får. Men i butikkene som tar konvertible pesos, den valutaen som sirkulerer på øya etter at dollaren ble forbudt, kan man kjøpe varer når rasjonene ikke holder gjennom måneden. Hvis man har konvertible pesos, da. På skrivebordet sitt på legekontoret har Juan et lite skoutsalg. Slik tjener han litt ekstra.
LES OGSÅ: Dette produktet kan utrydde dødelig sykdom
Rådyr matolje. I supermarkedene som tar konvertible pesos, er det stort sett utlendinger eller cubanere i følge med disse, som handler. En flaske matolje selges for to konvertible pesos, et sted mellom 12 og 14 kroner: dette utgjør en femtedels gjennomsnittslønn. Dersom en gjennomsnittsnordmann skal bruke en femtedel av lønnen sin på en flaske stekeolje, må han ut med 5660 kroner (SSBs lønnsstatistikk for 2004). Det vil han umulig ha råd til, dermed må man ut på markedet for å skaffe seg penger. Eller gjøre som mange cubanere: steke de grønne bananene sine i svinespekk og gå over til naboen med en tom kork for å få låne litt sjampo til å vaske håret.
På den norske ambassaden i Miramar plinger det på portklokken så snart kontoret åpnes om morgenen. Hit kommer forelskede nordmenn som skal få sine kjærester — og ektefeller — hjem.
– Jeg skal få min cubanske kone hjem til Norge, sier en nordmann i skrankekøen.
– Det er sabla mye styr, enda jeg har alle papirer i orden og eget byggfirma.
I Norge vil byggmesterens kone slutte seg til en gruppe cubanere som har giftet seg til Norge. Ifølge UDI har tilsammen 90 cubanere fått opphold fordi de hadde norsk ektefelle eller skulle gifte seg med en som bor her, i 2004 og 2005. Også fra Norge går det en ikke uviktig pengestrøm.
– Jeg sender kanskje 800 eller 1000 kroner pr. måned til Cuba. Disse pengene avhjelper situasjonen der. Familien har brukt penger på å utbedre huset og til ha det komfortabelt, sier Kiustin Maura (31) i Arendal, opprinnelig fra Guantánamo. Han giftet seg med en norsk kvinne i Havanna i 2001 og kom til Norge samme år. De siste fem årene har han arbeidet som taktekker.
Maura og hans landsmenn er på ingen måte unike. En studie gjennomført av forsk-ningsinstitusjonen Inter-American Dialogue i Washington viser at verdens emigranter sist år bidro med økonomisk støtte til hjemlandene som utgjorde mer en halvannen gang så mye som verdens totale bistand til utvik-lingsland. 100 milliarder dollar ble sendt i 2003, og beløpet øker årlig ifølge fredsforsk-ningsinstituttet Prio. Pengene går til helse, husbygging og utdanning, og bidrar til utjevning mellom folk i mottagerlandene.
– Mens man i Norge lærer at mitt er mitt, og ditt er ditt allerede i barnehagen, så har vi latinamerikanere en mer kollektivistisk tankegang, sier Maria.
Også hun sender jevnlig penger hjem til sin familie.
LES OGSÅ SAK I AFTENPOSTEN INNSIKT: – Når jeg smuglet heroin, hadde jeg bare én kontakt
Hun dro. «Mi mulata fue con un italiano,» synger den cubanske salsagruppen Los Van Van. — Min mulattjente reiste med en italiener. Musikken og kulturen summerer nøkternt opp situasjonen på Cuba. For en tid siden ble det vist en sketsj på TV: en hvit familie fikk en mulattjente til svigerdatter, og familien syntes ikke om sønnens valg. Onkel i familien trøstet familien med følgende: «La mulata es tremendo negocio» — mulattjenta er stor forretning.
Ikke bare sørger eksilcubanerne for sine, men parallelt med at folk strømmer ut av Cuba, har det vokst frem en pengetransportindustri. Det er vanskelig å sende penger — og gaver — til Cuba. Bankene tar store gebyrer for pengeforsendelsen, og posten kommer sjelden frem. Alle varer som overstiger 200 dollar i verdi blir avgiftsbelagt med 200 prosent allerede på flyplassen. Dermed blir pengene puttet i kofferter, de blir sendt med venner som skal hjem eller man betaler en såkalt mula, esel på norsk, for å bringe hjem det man vil at familien skal få. Mulaen er en person som fritt kan reise inn til Cuba og som påtar seg å bringe penger og varer. Mulaen kan være en enkeltperson eller en større entreprenør som driver organisert transport. De organiserte tar gebyr pr. 100 dollar som sendes eller pr. kilo vare. Disse har kontakter i tollvesenet på flyplassen, og kan gjennom disse passere på grønn sone med varer som skal fordeles til eksilcubanernes slektninger over hele Cuba. Denne forretningsmodellen har oppstått parallelt med den stramme sentralstyrte planøkonomien som føres i landet.
Om cubanerne må reparere vaskebøttene med lærtråd, spise ukegammelt brød og ha ventilasjonsvifte med motor fra en kassert russisk vaskemaskin, slik som Yolanda, så har de i hvert fall det største i verden:
– Vi har hverandre, sier hun.
Altomfattende industri. Livet på Mar Azul er et daglig spetakkel. Cubanerne, kvinner som menn, svirrer som bier rundt turistene. Det selges smykker av skjell, øl, og det flørtes intenst. Søker en på ordet jineteros — turistfiksere — i Google, finner man udelt negative adjektiver knyttet til det.
– Ulempen med Cuba er jineteros, skriver BBC på sitt nettsted.
Om jineteros er forhatt? Javisst, de hates av turistene som blir angrepet av flokker av cubanere som selger alt fra smykker til sitt hjerte for noen dager. De assosieres med prostitusjon, og bidrar med sine dollar og ofte fine klær til det cubanerne kaller turistapartheid. En jinetero kan tjene ca. 30-65 kroner daglig, mens en sykepleier tjener det samme på en hel måned.
Myndighetene har nektet folk kontakt med turistene, og politiet er overalt for å håndheve loven. De sjekker pass og papirer. Og avhører i full offentlighet: Hva gjør frøkenen her? Har hun tillatelse til å være her? Men som med alt annet det kan drives handel med, så har også politiet gjort butikk av sin virksomhet:
–– Vi som selger mat på stranden pleide å betale den forrige politimannen en prosent av inntjeningen for å få selge mat her, sier en ambulerende matselger eller jinetero på stranden i Baracoa.
LES OGSÅ: FARC drepte hele familien, untatt én. Det er det en grunn til
Flickan i Havanna. «Flickan i Havanna, hon har inga pengar kvar, sitter i ett fönster, vinkar åt en karl. Handen prydes av en ring, och kring barmen crepe de chine.» Slik sang Evert Taube om jenta som fikk en rubinring av en sjømann.
I dagens Cuba, hvor bruttonasjonalproduktet pr. innbygger er på 2800 dollar, 34 700 dollar mindre enn hva som er tilfelle i Norge, er det ikke rubinen som er det viktigste. Dagens høyt utdannede jente er glad for et såpestykke fra Hotel Inglaterra og utsikten til et liv i utlendighet. Da kan hun sende penger hjem til mor, Nike-sko til lillebror og kanskje reparere taket til bestemor. Og bli høyt aktet. Hun er nemlig Cubas viktigste eksportartikkel. Cubas viktigste offisielle sukkereksport hadde i 2001 en verdi på en halv milliard kroner. mens Cubas eksilcubanere bringer til lands det dobbelte.
Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten/A-magasinet i november, 2006.
FAKTA: Cubas historie
1492: Landet ble oppdaget av Christofer Columbus på hans første reise.
1600-tallet: Okkupert av Spania
1868: Den cubanske uavhengighetskrig begynte.
1898: Den spansk-amerikanske krig. Cuba ble erobret av USA og fikk først formell uavhengighet i 1902.
1906–09: Under et demokratisk valg landsetter USA marinesoldater og okkuperer landet.
1912: USA sender soldater for å beskytte USAs økonomiske interesser i Havanna.
1917–33: USA foretar en militær okkupasjon, og proklamerer Cuba som økonomisk protektorat under USA.1958–59: Den cubanske revolusjon. Fidel Castro tok rollen som statsminister (president fra 1976).
1961: Castro innførte en marxistisk republikk med støtte fra Sovjetunionen.
1962: Cubakrisen. USA oppdaget at sovjetiske raketter med atomvåpen var iferd med å bli utplassert på Cuba.
1962-2006: USA boikotter Cuba økonomisk.
2006: Fidel Castro alvorlig syk. Heftige speskulasjoner om hans arvtager og frem- tidig styreform i landet.
Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia
løgn, løgn, løgn, løgn