Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: KETIL BORN
(NASJONALBIBLIOTEKET/NB21) La folk i hovedstaden produsere sin egen mat, sier regissør Knut Erik Jensen. Da får vi se om folk der får et annet syn på primærnæringa. Gjennom to snes film- og tv-produksjoner har han fortalt om Nord-Norge.
– Det er fem personer som bestemmer hva vi skal flire av og hva vi skal like, påstår Knut Erik Jensen. Det er en håndfull kommentatorer i de samme kanalene som bestemmer hvilken vei politikken går eller skal gå. Når hørte du sist en kommentator fra Bergen eller Tromsø få uttale seg på riksplan i viktige spørsmål som for eksempel fiskeripolitikk?
Regissøren ligger i teten i kjappkjefting. Det er en gren han mener de er gode på i Storgata, en av fire gater, i Honningsvåg. Han begynner på et argument og tar så ikke bare én utflukt, men tre. Tre hundre. Han er ikke så flink til å svare på spørsmål, men undrer, resiterer, flirer, forteller og summerer poenger opp i tabloidtitler som ville ha gitt ham fast jobb på desken i Akersgata:
– Der har du det i et rekeskall.
Men hva var spørsmålet?
Definisjonsmakta i Norge
De som bestemmer over pengesekker og smak ser sjelden utenfor det som skjer i Oslo. Har ikke sett at Finnmark ble bombet og brent ned. At folk har blitt utbyttet. At de fortsatt blir det. Og til tross for det har disse fem definisjonsmakt. Det er utålelig. Regissør Knut Erik Jenssen ser ikke ut til å være interessert i demonstrere kjennskap til trendy referanser slik man ser mange av dagens mediepersonligheter er. Kanskje fordi Jensen selv lager referanser – skjønt de har lite med hva som skjer i Gyldenløves gate, Oslo vest. Av Store norske leksikon på nett fremgår det at Erik Jensen laget cirka 30 filmer. Men det er 11 flere. Han regner på fingre. Det var fire her og fire der, hvor mange er vi oppe i da. 41? Og så er det utallige tv-produksjoner. I filmene forteller han om hvorfor vi har det som vi har det.
– Folk snakker om finnmarkingene som om de var late. Se på Vardø-væringene som må ty til verdensmesterskap i snøballkrig for å overleve, men hvorfor trenger de egentlig det når fisken svømmer i fjærasteinene? Kvotebaroner og Ake Seafood driver stort sett den friskeripolitikken som passer dem selv. De kan gi blaffen i leveringsplikt og overtredelsene når ikke frem til riksmedia.
Filmene hans tar ofte plass i Finnmark. Der vinden får trærne til å stille seg på skrått som krokryggede utgaver av det skjeve tårn i Pisa – ja, man kan se at temperaturen har steget for det er jo egentlig ingen trær i Vest-Finnmark. Men heimstadsdikter er han nå ikke:
– Du kan si Alf Prøysen er en heimstaddikter, men han når ut til flere. Noen har forsøkt å sette meg i bås som en nordnorsk filmskaper, men jeg har gjort enkelte av dem oppmerksom på at en som het Knud Pedersen skrev om små plasser hvor det bare var to og tre hus, sier Jensen og hinter til mot Knut Hamsun. Tar du utgangspunkt i primærnæringenes mytologi og ritualer har du et internasjonalt ståsted. –Og så var det fiskeren som dro til Syden. Da han skulle fortelle fra ferien sa han: «Æ satt nu i fjæra». Det er den samme fjæra, bare at temperaturen er forskjellig. Og for ikke å snakke om Gabriel García Márquez som alltid skriver om landsbyer. Vi er alle latinere.
Krigen raser i Finnmark
Jensen er født i 1940. I løpet av krigsårene evakueres familien Jensen fra Honningsvåg som følge av tyskernes brente jords taktikk. Tyskerne setter Finnmark i brann. 10 400 boliger blir brent sammen med butikker, kirker, skoler og sykehus. Broer og telefonmaster blir ødelagt. Selv husker Jensen glimt fra denne tiden. Krig er et av de temaene han har med seg i arbeidet sitt:
– Brenninga av Finnmark er den største terrorhandlingen på norsk jord før 22. juli, og ingen andre enn dem som ble rammet har blitt straffet for ugjerningen. Det var noen få hus igjen i Vardø og Kirkenes. Du kan si det var et rimelig stort Sankthansbål. Hadde man brent et kvartal i Oslo, eller bare en bygård, hadde det blitt skrevet inn i historien som den store brannen. Fokuset har vært et helt annet sted. De som liksom skal vite om hva som skjer i verden og hva som skjer i krig, kunne ha hentet inn en hvilken som helst kjerring fra Finnmark til å fortelle hvordan det føles å bli bombet annen hver dag i tre år. Men det er som om det har hendt i annet land lengre borte.
Så blir han avbrutt. Lege Mads Gilbert, fra filmen, Det akutte menneske, sender sms. «Se på nyhetene i kveld. Hilsen fra Gaza».
–Jeg tenkte mye på tittel til filmen. Jeg oppfatter Mads Gilbert som det akutte menneske. Mads er som en kunstner på sitt felt. Han har funnet sitt livs jobb, og jobben har funnet han. I sitt arbeid er empati med pasienten første bud. Ved siden av profesjonelt å ta inn over seg skadene, er han nærværende når pasientent åpner øynene og sier: «Alt skal bli bra vi er her for din skyld». da roer pasienten seg ned og Så kan han gjøre det medisinske arbeidet.
Jensen er kanskje akutt han også. Det han har å fortelle tegner han opp skarpt lys. I stillhet. I salt, hav og himmel. «Han bruker filmens språk til å formidle minnene og forventningene med en poetisk presisjon som evner å skape både forvirring og ekstremt nærvær», skriver Dagbladet. Er du ikke en smal filmmann, Jensen?
– Jeg har sagt at selv de smaleste filmer er laget i 35 millimeter.
Dramaturgien i filmene er som livet selv, sier han.
– Livet er uforutsigbart, det er min dramaturgi også. Men det handler om håndverk også. Film har i seg teater, litteratur, maleri, fotografi, visuell rytme, kontrapunkt og musikk, filmen kan ha kombinasjonen av alle komponenter i seg. Etter som man utvikler et personlig uttrykk kommer også en egen estetikk. Med tiden vet man hvordan ens egne emosjoner virker. Mange tør ikke egentlig å ta ut de ekte emosjonene, men foretrekker at de bare blir spilt ut slik at det bare blir elegant flinkhet. Flinkheten kan ofte bli kunstens verste fiende. Jeg står for det, selv om mange kritikere bare synes det er pinlig. Gjør du noe annet går det ikke ut over deg selv, men innover deg selv.
Flere saker skrevet for Nasjonalbiblioteket og NB21 »»
Heftig selvtillit
Men han er ikke akkurat tungsindig heller, Europa gapskrattet når snørra til gubbene i Berlevåg Mannsangforening frøys til istapper i filmen Heftig og begeistret. Og ikke minst har folk fått selvtillit av å bli fremstilt som om de faktisk kan noe og har noe å tilby verden sier Bernt Johan Ottem, styreleder i Sangkraft Berlevåg til NB21:
– Vi hadde mye å gremmes over her i Berlevåg. Folketallet gikk ned, fiskerinæringa likeså, og været ble verre. Knut Erik fikk oss oppmerksom på at de omgivelsene vi har er ubeskrivelige og at vi burde bli flinkere til å markedsføre de små ting i samfunnet som vi ikke legger vekt på. De kan være vise seg å være bærebjelker. Knut Erik har gitt oss tro på seg selv.
20. til 23. juni 2012 skal Berlevåg arrangere en stor korfestival som blant annet inneholder en to timer lang direktesendt TV-konsert. Så jo og ja. Jensen kaller seg en kunstner, hvis man får lov til å kalle film kunst. Annerkjennelsen for innsatsen han har fått tas vel i mot.
– Når man driver med kommunikasjon vil man jo bety noe utover hva man selv synes er interessant og utover hva slags krem man skal smøre seg i fjeset med etter frokost.
Nå er han flyttet fra Tromsø og verden for øvrig, til hjemplassen Honningsvåg. Det er jo her det hele starter.
– Her har jeg nærhet til økologien og klodens problematikk. Det er her maten produseres. Det bør folk ha respekt for. Vi burde slå en ring rundt Oslo og ikke latt dem importere fisk, og se hvor lenge de hadde klart seg uten primærnæringa.
Mannen er 71 år, men ser ikke ut til å stoppe verken kjappkjeftinga eller filmingen. En ny film er på gang og det er snakk om kjente skuespillere i besetningen. Gi seg skal han vel ikke, han har en kunstnerisk energi som holder ham i gang og skal antakelig kjøres til settet i rullestol som visse andre regissører. Men det fra Honningsvåg. Her står han som trærne i hagen, motstandsdyktig og relativt himmelvendt.
Dette intervjuet ble skrevet på oppdrag for Nasjonalbibliotekets magasin, NB21. Det gikk inn i 2015.