Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: ISTOCK
Da jeg ankom Gare du Nord, Paris, som tjueåring, hadde jeg lest altfor mye Honoré de Balzac (den stakkars, noble far Goriot), Henry Miller (alle er gale), Simone de Beavoir (hvor alle er intellektuelle, men lett nevrotiske), og måtte Gud forby, Anaïs Nins erotiske noveller (hvor alle perversiteter omtales som utslag av interessant eksentrisitet).
Allerede den første morgenen, på kafé forstod jeg at det de skrev, heltene, ikke var sant; her var ingen viltre fster. Kelneren kom med en kurv gylne croissanter og sa de kostet fem franc, og vi antok at det var for en kurv croissanter. Vi spiste hele kurven; dyppet croissantene liksom kontinentalt i café au laiten og følte oss djevelsk verdensvante. Kelneren smalt regningen i bordet; croissantene kostet fem franc per stykk, kaffen og appelsinsaften likeså. Vi sved av vårt dagsbudsjett på en frokost. Da vi gikk ut i Quartier Latin med den sofistikerte Claudette, som gikk med korte skjørt og rødt skjerf på sosiologiforelesningene, fikk vi et alltid bra bord. Hun konverserte kunstferdig mens hun liksom nippet til livet. Slik fikk hun oss til å føle oss som barbarer med vårt grove germanske ordforråd: «Filmen var god», sa vi. Nei, det heter «Le film était très beau». Gikk vi uten Claudette, måtte vi ta til takke med en mørk krok hvor de øvrige gjestene slapp å se det triste oppsynet av oss enkle piker fra landet.
På metroen ba folk oss ryke og reise med den ryggsekken: Imbécile – var et ord vi gjenkjente. Vi forlot Paris, nervøse for å gjøre en feil, og med en opparbeidet motstand mot å igjen rødme bondsk med lommebok som oste oppsparte kroner på Postsparebok. Vi skjønte at både far Goriots karaktertrekk og parisisk generøsitet bare var fiksjon.
Da jeg senere i livet hadde byttet ut Postsparebankboka med et par kredittkort og ankom Latin-Amerika, svevde Isabel Allendes figurer gjennom hodet, så vakre at de lyste i mørket. De drakk linde-te og tok valeriana for å få sove i susen av gresshopper, utmattet som de nok var av brodering og av å pønske ut middagsoppskrifter med ingredienser som gjorde landsbyens ektemenn ville av kjærlighet. For ikke å snakke om Gabriel García Márquez’ hvitkalkede landsbyer der det alltid dufter av eucalyptus, karamell og stivelse. Hans byer og hus er befolket av slekter bestående av mirakuløst fruktbare bondeknøler, følsom adel, slaver, edle prostituerte og bitre spøkelser.
Men den latinamerikanske virkeligheten ga meg en ørefik. De solsvidde barna ble oppbevart i pappesker i midtrabattene, det var Latin-Amerikas svar på barnehage, mens mor solgte arepas til dem som gadd å rulle ned vinduet på BMW’en. Det var ingenting som duftet linde-te eller vaktler i rosenblader. De eneste magiskrealistiske krefter som fantes i Latin-Amerika måtte være dem som gjorde at en milliard dollar bare kunne forsvinne fra statskassene, rett foran nesene på folk.
De gamle hippiene sa: Stol aldri på en over 30. Jeg legger til: Stol aldri på en forfatter. Neste gang jeg reiser til London skal jeg nilese Charles Dickens i gammel oversettelse. Ingen skriver så burleskt om storbyens lurvete sjeler – alle utstyrt med dårlige tannsett og gulspettede øyne. Eller kanskje lese meg inn i den britisk Monica Kahns innvandrerverden der det dufter karri-masala av sengetøyet og hvor muslimske gutter blir rekruttert til terror i femte klasse. Kanskje jeg da kan reise til London uten Nick Hornbys trendspeedede hipsterunivers i hodet i sommer?
Se flere petiter publisert i Klassekampen »»
Publisert på www.dinside.no, 2005 og i Klassekampen, sommeren 2011.