Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: CARLOS VILLALÓN
ROSARIO, COLOMBIA (VG): Tulia García og familien hennes, blant dem hennes sønn på åtte måneder, står opp og lager frokost.
Plutselig kommer fem maskerte og bevæpnede menn inn døren. De skyter og dreper Tulia og 11 av dem som er i det enkle huset. Også Tulias åtte måneder gamle baby blir skutt i tinningen denne morgenen i slutten av august. En jente på cirka 13 år blir spart.
– Hun skal fortelle hva som har skjedd, så de skjønner at vi mener alvor, skal en av de maskerte mennene ha sagt.
Da naboene skjønner hva som har skjedd i García-familiens hus, forlater de alt de eier og flykter. Det er andre gang i år folk i akkurat dette området blir massakrert. I februar drepte den væpnede marxistiske bevegelsen Farc 27 mennesker i det samme området.
García-familien ble drept fordi Tulia Garcías mann angivelig skulle tatt og videresolgt kokablader eller kokapasta som tilhørte drapsmennene. Men fru Garcías mann ble skutt og drept så tidlig som i mai.
Les flere saker publisert i VG »»
Tulia Garcías naboer vet at i La Guayacana, cirka halvannen times marsj unna, finnes et forsamlingshus hvor de kan bo midlertidig. En av familiene som flykter er Maria Elena Nuñes, hennes mann, Luis Alirio og deres sju barn.
– Dette var onde menn, narko-handlere, sier Maria Elena Nuñez til VG helg.
– Babyen som ble drept var vår nevø. Jeg skjønner ikke at kan de kan drepe en baby.
Militæret advarer flyktningene mot å reise hjem til landsbyen. I mellomtiden bor flere titalls familier i et hus på størrelse med et regulært Block Watne-hus.
Her er ikke glass i vinduene. Ikke vann, gass, strøm eller ordentlige latriner. Mange av barna har diaré og feber og ingen har penger til å betale for matvarer og helsestell.
Ifølge FN er tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i Colombia. Det eneste som skiller flyktningecampen vi besøker fra hva man har sett i Darfur, er trærne som duver av mango og papaya.
Maria Elena Nuñez er redd.
– Vi vet hvem disse mennene var. Det er Freddy Cortéz, og hans menn som er skyld i dette, hevder hun.
Cortez er kjent som «La cucaracha» – Kakerlakken.
– De er til sammen 30 i banden. Noen av dem er tatt og sendt til Bogotá, men to er allerede sluppet fri. Jeg kan ikke forstå det. Nå savner jeg hjemmet mitt. Hjemme har vi jorden å leve av, her har vi ingenting.
Det er ikke bare Kakerlakken og hans menn som gjør situasjonen kaotisk. I dette området slåss den væpnede marxistiske bevegelsen FARC, den væpnede bevegelsen Águilas negras – som springer ut av den nå angivelige avvæpnede paramilitære bevegelsen AUC – og Colombias egne nasjonale styrker.
Farc, AUC og Águilas negras har stått bak mange store massakrer, og finansierer aktivitetene sine med produksjon og distribusjon av kokain. Fra januar og frem til oktober i år er 180 mennesker drept i denne kommunen, som teller 80 000 innbyggere – ifølge Acción Social, et statsdrevet bistandsprogram.
Det som gjør situasjonen særlig kompleks og uoversiktelig er at Colombias egne myndigheter har vært involvert i paramilitære AUC, inklusive den sittende president Álvaro Uribe.
Den væpnede konflikten i Colombia startet allerede i 1948. Men mens det tidligere handlet om fordeling av jord og ressurser, handler konflikten i dag om fordelingen av inntekter fra kokaineksporten til Europa og USA. Så vel lederne i de væpnede bevegelsene som de gjengse kokainkartellene tjener store penger på kokainsalget.
Les flere saker publisert i VG her »»
Det er en krig som finansieres av kokainbrukerne, mener colombianske myndigheter. De vil derfor at konsumentlandene skal bidra med å gjøre ende på kokainsuget i sine land, for slik å stoppe massakrene.
– Det er kokainet som finansierer konflikten i Colombia. Hvis det ikke var noen som brukte kokain, ville det ikke ha vært massakrer og kidnappinger, sier visepresident i Colombia, Francisco Santos til VG Helg.
Santos ble i 1990 kidnappet av den største kartellederen noen sinne, Pablo Escobar (1949-1993), og satt som gissel i åtte måneder. Escobars motiv var å forhindre at myndighetene utleverte narkotikaprodusenter som ham selv til USA. I dag er Santos øverste leder for Colombias program for å ansvarliggjøre verdens kokainbrukere.
– Hvis bruker- og produsentlandene kan jobbe sammen, får vi gjort mer. Industrien er så stor at vi ikke kan gjøre denne jobben alene, sier visepresidenten.
Det er folk i USA som er mest glad i kokain. 5,8 millioner mennesker i USA har brukt kokain det siste året og det antas at 17,8 prosent av befolkningen vil ha prøvd kokain en gang i livet sitt. Det gjør USA til det største brukerlandet i verden. I Europa har 4,6 millioner brukt kokain det siste året. Spania og Storbritannia er de desidert største brukerlandene i Europa, i begge land har i underkant av en million mennesker snortet kokain det siste året. Til sammenligning har Sør-Amerika med sine 370 millioner innbyggere kun 2,2 millioner årlige brukere. Norske undersøkelser viser at to prosent av unge under 20 år har prøvd kokain og at fire prosent av Oslo-ungdommen har prøvd kokain.
Ved en av breddene i Mira-elven vasker kvinnene tøy. En liten gutt snørrer og leker med et såpestykke. I landsbyen Mirapalma synger skolebarna i de åpne skolestuene, her og der ligger kakaobønnene på lakener til tørk ute i sola.
Her lever folk av det jorden kan by på. I skogholtene bakenfor titter slanke grønne busker med røde og grønne bær opp mellom palmetrærne. Kokabusker.
Litt dypere inn i skogen bak den fredelige landsbyen, er palmetrærne hugget ned. Flere tusen kokabusker lyser lysegrønt, mange med røde frukter som varsler om at bladene nå kan høstes inn.
– Her i nærheten er det kokainlaboratorium, sier major i marineinfanteriet, Raúl Donado, til VG Helg.
– Folk her i landsbyen dyrker kokablader, som de selger til narkotikatrafikantene. Her er fattigdommen stor, og folk vet ikke en gang at bladene de selger går for millioner av dollar. De sitter igjen med ingenting.
Donado sammenligner det å bruke kokain med å kjøpe «blod-diamanter». Begrepet blod-diamanter oppstod da det ble klart at vel 15 prosent av den internasjonale diamanthandelen finansierte konfliktene i Angola, Sierra Leone og Kongo, hvor 3,5 millioner mennesker ifølge Amnesty har mistet livet.
– For hver gang hæren tar en avdeling av Farc, finner vi et kokainlaboratorium, sier Donado.
– Kokainforbruket fører også til en økologisk katastrofe. Her har de hugget ned palmetrærne. Men kokainlaboratoriene slipper kjemikaliene som brukes til å foredle bladene til kokain rett ut i naturen. Det er stoffer som svovelsyre, parafin, aceton, diesel og kaliumpermanganganat. Her produseres også store mengder kokain i en nasjonalpark som regjeringen har forsøkt å verne.
Bare kaliumpermanganganatet alene kan føre til forgiftning og nedsatt fertilitet hos mennesker. I tillegg kommer skadene som fører med myndighetenes sprøyting med plantedrepere; folk har meldt om helseskader og ødelagte avlinger. Her, tett på Ecuadors grense, røsker soldatene buskene opp for hånd.
– Men det er en umulig oppgave, sier en av dem.
– Mens vi drar buskene opp, dyrkes det nye busker andre steder i regionen.
Angelica Maria Arias, jurist med ansvar for marinens humanitære arbeid i Tumaco, Nariño, sier at det må mer skyts til enn å trekke buskene opp av jorda:
– Folk her må få muligheter til å gjøre noe med livene sine. Dette er fine mennesker, men de har ikke tilgang til utdanning utover barneskole, helsestell og til et arbeid som gir dem en lønn de kan leve av.
Andrés Vásquez, kaptein i marinen, sier at bøndene tjener 40 000 pesos, vel 120 kroner for en sekk med 12 kilo kokablader. Dårlige veier og lave jordbrukspriser gjør at bøndene likevel tjener mer på å dyrke kokablader enn på å dyrke yuca og bananer.
Kriminaliteten som følger salget av kokain er ifølge FNs avdeling for narkotikamisbruk og kriminalitet verdt 320 milliarder dollar.
Det vil si at narkotikatrafikken er mer lønnsom enn verdens våpen-, diamant- og menneskehandel til sammen.