Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ
SALAMANCA (VG) Domingo López Chávez (31) trekker inn baken og nyrene. Skyter brystkassen ut og viser frem en vakker profil. Han drar kappen langs bakken. Den fire år gamle oksen Birmano fyker i en bue rundt López Chávez hofte så det okergule støvet løfter seg.
Olé, roper bygdefolket på tribunene. – For et beist!
Det er fiesta i landsbyen Cenicientos, midt ute på bondelandet i Castilla y León, Spania. Her er okser, øl, paso doble og spenning. Er oksen vill? Vil toreroen la den gå tett?
En tragedie
Oksen sparker i bakken og raser etter López og hans trupp av hjelpemenn. I denne innledende akten, suerte de varas, løper oksen ut på arenaen. Den er vant til å leve fritt i flokk og flykter helst når den blir redd. På plazaen er det ingen trær å gjemme seg bak og den er rasende. Matadoren plasser oksen på plassen slik at den får vist frem sin størrelse og sin villskap. Deretter setter såkalte picadores, menn til hest, lanser i oksens nakke. Birmano sår blør og han stanger hesten i raseri.
Tyrefekting kalles en tragedie i tre akter. Andre akt kalles suerte de banderillas. I suerte de matar, den tredje og avgjørende akten, skal oksen dø. Men hvis det er en okse med særlig mye bravur og styrke, kan den bli benådet og får vende tilbake til enga. Kanskje den vil kunne gi stutteriet kalver av samme kaliber?
Tyrefektingen har et gitt løp og reglene for hva som er tillatt og ikke, er strenge. Og ikke minst skal både tyrefekteren og oksen få vist seg frem fra sine beste sider. Det er fest, må vite!
En følelse
«Et øre ble skåret av». Løper en runde til lyden av stor applaus,” står det skiltet under et av mange utstoppede oksehodene som henger på veggen hjemme i stuen hos Domingo López Chávez. Han viser frem trofeene han har fått«
– Jeg likte denne oksen, sier López og stryker den over skjegget. – Den var seriøs, sier Domingo López Chávez til VG.
López kommer fra en gård med vidstrakte solbakte enger utenfor Salamanca, vest for Madrid. Han har støvler med støvler med sporer og slitte jeans. Han er hjemme noen dager for å hvile før han igjen skal svinge kappen. Er han redd for oksen som kan veie opptil 600 kilo?
– Oksen er en venn som hjelper meg frem til triumf. Vi samarbeider. Jeg er mer redd for publikum og for pressen. Jeg er redd for å ikke innfri forventningene de har til mitt arbeid, sier López.
Som mange andre spanske gutter, har López alltid vært opptatt av okser:
– Jeg var som gutt interessert i tyrefekting. Her ute på gården er det ingen skole, så jeg gikk på skole i byen. Der så jeg en tyrefektingsskole og jeg meldte meg på. Jeg var der i stedet for å gjøre lekser. Jeg forelsket meg i dette yrket.
López trener hver dag. Om morgenen løper han en mil. Utenfor sesongen trener han toreo de salón (tyrefekting i sal). Han bruker en vogn på hjul med tyrehode støpt i plast og en høyballe til kropp.
–Jeg ser meg selv med mange feil, sier López. – Det er en fordel fordi jeg hele tiden streber etter perfeksjon.
Han setter en fot foran den andre og skyver hoftene frem. Han ser inn i oksetrallen som om den var en okse. Drar kappen rundt seg.
– Hver torero er en verden for seg. Det er følelse du har i deg som du ønsker å uttrykke. Jeg skiller meg fra andre ved at jeg fekter store og aggressive okser, og ikke kan være like estetisk i uttrykket som andre, sier han og skyver med en voldsomt kast sverdet inn i høyet på den mekaniske oksen.
Oksen skal på sin side kunne vise frem styrke og bravur.
– En god okse må være edel, den må kunne bevege seg. Den må kunne bøye hodet. Og den må kunne formidle emoción, sier López.
Tyrefekterskolen
For cirka 25 år siden ville man gi ungdommer som var interessert i tyrefekting et tilbud på lik linje med barn som danset eller spilte musikk. Flere steder dukket det opp skoler som gir opplæring i tyrefekting. Juan José García er tidligere tyrefekter og er nå direktør ved Escuela de tauromaquia (tyrefektefagskolen) i Salamanca. Her var Domingo López Chávez elev.
– Teknikken kan alle lære, men bare noen få kan bli torero. Det handler om å ha som stil, fysikk og figur. Man må ha mot og personlighet, sier Juan José García til VG. – Men man kan ha mot og ikke noe stil. Eller stil og ikke noe mot. Det går ikke.
Viktigst er evnen til å ta raske avgjørelser:
– Man må kunne konsentrere seg og også vite hva man skal gjøre raskt. På en eksamen kan du si til deg selv: ”jeg trenger noen sekunders betenkningstid.” På plazaen kan du ikke si til oksen at du trenger betenkningstid.
Aficionado
Suerte de banderilleros. Birmano blør fra såret han fikk i den innledende akten, men angriper fortsatt alt som rører seg. En av López’ tre banderilleros styrer Birmano mot seg. Like før oksens horn ser ut til å skulle ville spidde banderilleroens smale kropp, smetter han vekk og setter et harpunlignende sverd ved Birmanos sår.
Applaus.
Blodet renner, men han har alle krefter i verden igjen. Når neste sverd skal settes i, blir banderilleroen redd og hopper klønete til siden. Han får ikke utført sitt ærend.
– Hva er det du holder på med, din tufs? roper Luis Izaguierra, aficionado fra Madrid.
– Hvis du synes han er så dårlig, kan du jo gå ut på plazaen og sette dem selv, svarer 12 år gamle Pablo Sanchez fra Salamanca klokt.
– Hijo, jeg har betalt for å se dette. Derfor har jeg rett til å klage, svarer Izaguierra.
Publikum elsker tyrefekting og alle har en mening om det som skjer på plazaen. Og særlig Izatuierra. Han har sittet i sju år på den mest kritikertunge tilskuerbenken på den viktigste arenaen i Spania, San Isidro, i Madrid. Han reiser på alle Spanias fiestaer for å se tyrefekting.
– Hvorfor jeg liker tyrefekting? Det er som å spørre hvorfor noen liker musikk.
Slutt på tyrefekting?
«Drep ham, toro!» står det på de katalanske dyrevernernes plakater. Det spanske publikummet er ikke bare uenige om det som skjer på plazaen under tyrefektingen. De er like uenige om hvorvidt man skal fortsette med dette. Katalanerne sies å forbinde tyrefekting med spansk tradisjon og Francisco Francos (1892-1975) fascistiske diktatur og i 2004 stemte byrådet for at Barcelona skulle være en tyrefektefri sone. Avstemningen var av prinsipiell karakter, men fikk ingen juridiske konsekvenser. Like fullt har Barcelona en viktig plaza hvor det koster flere tusen kroner å komme inn når storheter som José Tomás fekter.
Dyrebeskyttelsen i Norge mener tyrefekting bare er en av mange måter å plage dyr på. De mener at tyrefekternes tradisjon er en ukultur som nå bør forbys.
– Å pine i hjel et dyr for underholdnings skyld er uakseptabelt, sier pressetalsmann i Dyrebeskyttelsen, Odd Harald Eidsmo til VG7. – Myndighetene må gripe inn å vise at man ikke godtar misbruk av dyr. Argumentet om at dette er en tradisjon og en kultur, holder ikke. Man har hatt andre kulturtradisjoner som man har sett ikke er i tråd med andre verdier i samfunnet. Heksebrenning var en tradisjon, men det var ikke ok. Verdier som etikk og moral bør gå foran tradisjon.
Dyrevernet bør gå foran næringsinteresser, mener dyrebeskyttelsen.
– Dersom det er slik at folk mister jobben som følge av et forbud, bør myndighetene kunne gi en kompensasjon og hjelpe dem over i en annen næring, sier Eidsmo.
Skjebnedrama
– Folk utenfra skjønner ikke vårt forhold til festen og til oksen. Vil den vinne, for det kan den, selv om den dør til slutt, sier Juan José García.
– Tyrefektingen er et uttrykk for selve livet, sier professor i tradisjon- og kulturforståelse ved Universitetet i Oslo, Knut Aukrust i Oslo til VG. – Denne skikken kan spores tilbake fra den tiden man levde av å jakte. Man var avhengig av viltet, men måtte drepe det. Det er ulidelig å måtte leve med at man må drepe for selv å overleve og det løser man gjennom et ritual hvor matadoren blir en sjaman. Det er restene av dette skjebnedramaet vi ser i dag.
Men like mye som et urtidsdrama er her store økonomiske interesser knyttet til tyrefektingen: I Spania finnes det i dag 1200 stutterier som avler frem okser til plazaene. Ifølge bransjeorganisasjonen Ganaderos de lidia unidos omsetter industrien for 12 milliarder kroner per år. En god okse koster gjerne en halv million kroner.
Se flere saker publisert i VG »»
Kunsten å avle en okse til plazaen
1961. Pedro Gutiérrez Moya er ni år gammel. Han jobber på kjøttforretningen Capea i Salamanca. Forretningen har en plaza. Gutten er fasinert og bruker hvert ledige øyeblikk på plazaen og folk kaller ham el niño de la Capea (gutten fra Capea). I 1969 blir han en av Spanias største tyrefektere. En som de eldre snakker om også i dag. I dag har Niño Capea tre fincaer med til sammen 700 hektar eiendom med til sammen 1100 okser. Sønnen Pedro (27) bor på en av fincaene og følger livet til hver og en av oksene.
– Det er Corela, sier Pedro Gutiérrez og peker på en rødbrun ku. – Kalvene navnes etter moren og sønnen heter derfor Corelo. Den lille der borte kom til etter at en av oksene uten vårt vitende hadde bedekket en av kuene. Vi vet ikke hvilken luring som faren.
På gården avles det frem okser til arenaen. Vinterstid tas dyrene ut på gårdens egen plaza for å sjekke dens egenskaper som tyrefektingsokse. Hvordan bøyer den hodet? Har den rytme? Har den temperament?
– Nå ønsker man okser som har går rytmisk og sakte fordi man bedre kan se bevegelsene, sier Gutiérrez. – Vi prøver ut mange ting her. Vi bruker ikke genetikere, men bruker den kunnskapen vi har ervervet oss på gården til å krysse dyrene slik at vi får frem gode okser.
EU pålegger stutteriene å gjennomføre en rekke rutiner hva angår veterinærsjekk og andre produksjonsforhold.
– De skjønner ikke hvordan vi som driver stutterier jobber. Vi har ville dyr og de kan pådra seg skader hvis vi henter dem inn fra enga og setter dem i en bås for å undersøke dem. De tenker heller ikke på at oksene lever frie og gode liv ute på engene, hvilket ikke er tilfelle for dyr som går til matproduksjon, sier Gutiérrez. – De står på bås hele livet.
Å dø
Suerte de matar: øyeblikket da oksen skal dø. Hornorkesteret smeller til med en paso doble. Domingo López Chávez løfter kappen:
–Toro! brøler han og setter seg på kne og lar oksen dundre rundt ham i en sirkel.
Mens oksen samler seg etter det mislykkede utfallet mot López, strammer López Chávez seg og tar i mot applausen fra publikum. Han kneiser. Så snur han seg mot oksen og knytter ansiktet i en grim grimase. Han stikker sverdet inn i oksens nakke. Trekker det ut. Det har blod til skjeftet.
Det frie livet på enga er slutt. To pøler med blod ligger igjen etter oksen.
Kilder: Dicionario Espasa, Ganderos de lidia unidos, Introducción a la tauromaquia av Walter Johnston, Dyrebeskyttelsen og førstehånds intervjuer.
Denne saken ble publisert i VG 19. oktober, 2008. Se flere saker fra Spania her »»