AV INGA RAGNHILD HOLST

 

(KLASSEKAMPEN) Jeg er byjente. Jeg sovner på signal fra trafikklyktene. Jeg liker lyden av trikken som skjener langs skinnene og lyden av knirkende porter i dunkle portrom. Hjemme er der hvor folk hilser salam, bon jour, halla og smasker i luften, på kinn, på munnen. Hvor kvinnene pynter seg med hennastriper på haken og Dior på leppene, burkaene flagrer og skjørtene er frekke. Hvor bollywood ljomer ut optimistisk ut av kjøkkenvinduene og nesten overdøver sommerregnet som trommer på en dunk i bakgården.

– Naturen, sier folk som vet bedre enn jeg. -Ingen steder føler man seg så fri som når man ser utover en åpen vidde. Det er naturlig for et menneske å være ute i naturen.

Selv føler jeg meg ubehjelpelig og ufri ute på viddene, overlatt til vinden som suser. Jeg tror det naturlige sted å begynne er å omdefinere begrepet naturlig.

Mange mennesker med turstøvler påstår det er naturlig å være ute i det fri og fange fisk med bare nevene. Vi fornemmer at dette naturlige er sunt. Og følgelig godt. Men med en konsekvent tenkning hvor man forstår det som angivelig er uberørt som godt, kan det raske livet, teknologien og folkestrømmene inn til byene, bli ondt. Fremskritt som VVS, etter mitt syn, ingeniørkunst på høyt nivå, blir et unaturlig inngrep. Likeså å drikke et glass chablis tuftet på druer hvor skadelige organismer har blitt eliminert på sofistikert maner. De store strømmene av folk som flykter fra landsbygda og inn til byene for å jakte på framtia, blir således også unaturlige og usunne.

Men naturen er brutal i all sin naturlighet, og mange av dens prosesser er direkte onde. Man har jordskjelv, tsunamier, vulkanutbrudd og jordskred. Mange av vekstene som vokser fritt, som den forræderiske melkehvite liljekonvallen, kan ta livet av lillebror. Eller prøv å spise en frittvoksende og usprøytet fluesopp.

Selv vet jeg ikke hvor naturlig det er å snøre på seg turstøvlene, vinke adjø til innlagt vann og elektrisk avkjølingsvifte for å dra ut og late som man lever for 200 år siden. Den franske revolusjon og den påfølgende demokratiutviklingen ville nok heller aldri funnet sted et sted der ingen kunne tro at noen kunne bo. Sant å si liker jeg meg bedre med en roman, flybrakt fra at annet fra en stor by på et annet kontinent, og et glass chablis. Det faller meg mer naturlig.

Jeg undres: Til hvilken rytme kan man våkne til i Rondane? Jeg er byjente. Jeg våkner på signal fra trafikklysene.

Se flere petiter publisert i Klassekampen»»

Publisert i Klassekampen, 2009