Tekst: INGA RAGNHILD HOLST | Foto: JOTA PALACIOS

MEDELLÍN, COLOMBIA: Cuba har Che Guevara, Colombia har Pablo Escobar.

– Han var snill mot oss fattige, sier Nidia Ariztizabel fra Medellín i Colombia. – Se bare på huset han ga oss. Det var riktig nok ikke malt utvendig og kjøkkenet var ikke helt ferdig.

Doña Nidia viser rundt i det toetasjes huset i bydelen Miraflores, eller Barrio Pablo, som den kalles på folkemunne, i Medellín, Colombia. Huset er pent møblert og rommer hele familien fordelt på 3-4 generasjoner. Like ved ligger en prektig mursteinskirke som også kalles Pablos kirke.

Rundt 600 familier fikk hus av Pablo Escobar i 1984. Husene ble finansiert med pengene Pablo Escobar hadde tjent på salg av kokain. Nidia Ariztizabel viser frem noen kornete bilder.

– Her er Pablito. Og der er moren hans, sier Nidia og peker med en kroket pekefinger på en kvinnefigur på et bilde. – Hun var en helgen. Hun hjalp oss fattige og pengene fikk hun fra Pablo.

Les flere saker fra Sør-Amerika her »»

Narkokrat

Pablo Emilio Escobar Gaviria (1949-1993) fikk en kule inn øret da han flyktet over et hustak og døde i Medellín den andre desember, 1993. Da var han ikke bare den sjuende rikeste mannen i verden, men hadde virket som kongressist i hjemlandet Colombia og bidratt økonomisk til geriljabevegelsen M-19 og til de paramilitære i hjemlandet, Colombia, og til Sandinistene i Nicaragua. Han hadde også bidratt til folkemord og var ettersøkt over hele verden. Produktet han solgte og eksporterte kalte han for Cocaína Escobar og holdt ifølge ham selv den beste kvalitet.

Historien om Pablos liv høres ut som en legende, som en magiskrealistisk roman, mens mange i Colombia fortsetter å gjennom bilder, historier, gjennom dokumenter å fortelle om el patróns gjerninger.

Les mer om den kokainfyrte konflikten i Colombia her »»

En handelsmann

Pablo Escobar ble født som nummer tre i en søskenflokk på sju i Medellín nordvest for Colombias hovedstad, Bogotá.

– Han var en stille og alvorlig gutt, sier broren Roberto Escobar i dokumentarfilmen Los archivos privados de Pablo Escobar. – I motsetning til mange mennesker holdt han alltid ord.

Moren hans, nå avdøde Hermilda Gaviria de Escobar, la til:

– Han var en forretningsmann allerede fra han var liten. Jeg klaget ofte på at vi ikke fikk endene til å møtes. Da sa Pablo: «Vent, mor, så skal jeg ordne opp».

Vesle Pablo utmerket seg tidlig med sine kriminelle ferdigheter. Sammen med andre gutter stjal han gravstøtter på kirkegården, pusset ned inskripsjonene og solgte dem videre. For så stjele og selge dem på nytt. Etter hvert gikk han over til å stjele biler som han plukket fra hverandre og solgte i deler.

Men da kokain ble populært i USA så han at det var her de store pengene lå og gikk over til å handle i kokapasta som han fraktet fra Ecuador og Peru. Etter hvert opprettet han sine egne fabrikker som kunne produsere opp til 20 tonn kokain i måneden som gikk til USA. Milliarder av dollar strømmet inn og han ble en mektig mann, en statsmann.

Colombias på Robin Hood

Pengene Escobar tjener går ikke utelukkende til personlig forbruk. I Medellín setter han i gang store sosiale prosjekter. Han bygger hus til fattige og fotballbaner. Det colombianske nyhetsmagasinet Semana gir Pablo tittelen Antioquias (distrikt hvor Medellín er hovedstad) Robin Hood. Folk elsker ham.

– Mine foreldre kjente ham og de forgudet ham, sier Sara (21) og viser frem bildene av Pablo Escobar og moren som henger pent innrammet over sofaen i den sparsomt innredede stuen.

Pablo Escobar, som var en religiøs mann, gir også penger til kirken. Slik blir folk glade og man stiller ikke lenger så mange spørsmål. Mange, slike som Nidia Ariztizabel, hadde ikke råd til å ta et etisk standpunkt.

– Vi visste det var plata caliente (hete penger), men vi mente det var hans penger og vi var glade for det vi fikk, sier hun og viser frem skjøtet på huset hun og familien fikk.

Skjøtet er på størrelse med en C4-konvolutt.

Slik bygget Escobar opp støtte i folket. Han sørget også for å få støtte blant dommere, politifolk og politikere.

– Økonomien fra narkotikahandelen og den offisielle økonomien har gått over i hverandre, sier professor i økonomi ved Universidad Nacional og forfatter Andrés López Restrepo.

De som ikke umiddelbart lot seg smøre, skiftet mening når de ble stilt overfor Escobars bande av leiemordere. Plata o plomo, penger eller kuler, blir et begrep i Medellín. Tidligere president Álvaro Uribe er fra Medellín og har flere ganger blitt beskyldt for å hatt samrøre med Pablo Escobar.

Vidunderland

I mens kjøper Escobar 3 000 hektar land et par timers kjøring utenfor Medellín. Han kjøper asiatiske elefanter, nesehorn, giraffer, kenguruer og sebraer. Han bygger et tyrefekterstadion, svømmebasseng, handler jeeper og vannscootere til å bruke på elva. Han anlegger en flystripe stor nok til å ta i mot de fasjonable venner som politikere og kolleger fra kokaineksportbransjen som Jorge Luis Ochoa, fetter av dagens president Álvaro Uribe.

Hit tar han med elskerinner som TV-kjendisen Virginia Vallejo som i 2007 ga ut boken Amando a Pablo, odiando a Escobar (å elske Pablo, å hate Escobar). Og kvinnen han elsker over alt, kona Victoria Henao som giftet seg med ham bare 15 år gammel og barna Juan Pablo og Manuela.

Familien, og særlig moren, betyr alt for Pablo.

Men ved siden av familielivet hadde Pablo, som i Virginia Vallejos bok blir beskrevet som mer stygg enn pen, mange, mange elskerinner. En av dem, Wendy Chavarriaga, ville ha sin del av kaken. Hun ble gravid og en dag da kona Victoria sitter i frisørstolen stiller Chavarriaga seg opp foran førstedamen og skriker.

– Denne er laget av kjærlighet, skal hun ha sagt til Victoria og holdt seg for magen. – Mens dine barn er laget av forpliktelse.

Pablo Escobar skal da ha sendt av gårde fire av sine menn og en veterinær og fjernet Chavarriagas foster. Dette ifølge Virginia Vallejos bok. Deler av historien bekreftes av Escobars høyre hånd, Jhon Jairo Velázquez alias Popeye, i boken The memory of Pablo Escobar, også den utgitt i 2007.

– Dette er sikkert fordi jeg selv gjorde det av med henne, sier Jhon Jairo Velásquez i boken.

– Pablo var en komplett mann, det var derfor kvinnene var så glade i ham, sier moren Hermilda.

Rikspolitikeren Pablo

I USA ser det ut til man aldri får nok av den magiske snøen fra Colombia. For å få tilgang til de nesten endeløse kokainmarkedene i USA inngår Escobar allianser i flere retninger. Den colombianske geriljaen M-19 sørger for fritt leide. Når geriljaene involverer seg mer i den lønnsomme butikken blir de første paramilitære styrkene etablert med støtte fra den colombianske hæren. Internasjonalt har Escobar et veldig diplomatisk korps: Sandinistene i Nicaragua gir sitt bidrag til å rydde transportårer inn til USA. Flere kilder hevder at Fidel Castros bror, Raúl, lot mafiosoene bruke Cuba som mellomstasjon på vei til USA.

– Han gjorde forretninger med alle, sandinister, kontrasandinister, geriljaer og politikere, sier Jhon Jairo Velazquéz i et intervju med en tv-stasjon i Miami.

I Washington er man ikke glade for den irregulære importen av det colombianske produktet. Allerede på 1970-tallet har de ønsket å få utlevert de store narkotikaoverhodene til USA og så få dem straffet for bilaterale forbrytelser.

I 1982 går Escobar inn i politikken, noe som mange mener er en måte å få enda mer kontroll på og dessuten forhindre at det colombianske lovgivningen tillater utlevering av sånne som ham selv. Han blir valgt inn i kongressen for det liberale partiet. Men verken peso eller kuler gir fullgod beskyttelse. Journalist Guillermo Cano i avisen El Espectador lurer på hvor pengene som kongressrepresentanten Escobar egentlig kommer fra. Justisminister Rodrigo Lara Bonilla følger opp og i august 1983 er det klart at Escobars penger er urene. Avisen publiserer et gammelt bilde politiet tok av Escobar da han ble fengslet med narkotika på seg tidlig i sin karriere. Kort tid etter er både journalisten og justisministeren døde. Escobar erklærer krig mot staten.

– Den som sier at narkotikahandel er enkle penger, kjenner ikke min verden. Det er en forretning pa’machos (for machomenn), skal Escobar ha sagt til elskerinnen Virginia Vallejo. – Det er en oppvisning i døde, døde og flere døde.

Krig

Drapet på justisministeren utløste raseri. Men Escobar er like rasende og har også sin egen hær. Han utlover skuddpremie på politifolk i Medellín og byen forvandles til å bli det farligste stedet i verden å være. Men man vil ha i stand et lovverk som gjør det mulig å sende mafiaoverhodene i fengsel i USA. Da samler Pablo Escobar geriljabevegelsen M-19 som får mange millioner dollar for å gå til angrep på justispalasset i Bogotá. Det blir et blodbad: Minst 100 mennesker ble drept, av dem 11 dommere. Men Escobar unngår at lovene endres i hans disfavør.

«Vi foretrekker en grav i Colombia fremfor et fangehull i USA», er mottoet til de utleveringstruede mafiosoene.

Gyllent bur

Konflikten topper seg mot slutten av 1980-tallet. Escobar sprenger et Avianca-fly i lufta og 107 mennesker mister livet. Escobar tror nemlig at presidentkandidat Cécar Gaviria er om bord. En annen presidentkandidat som stiller til valg i 1990 er Luis Carlos Galán fra det liberale partiet hvor også Escobar har vært medlem. Galán sparker Escobar ut av partiet og går til valg på at han skal får kartellsjefene utlevert til USA. Dette blir hans endelikt. Da han blir drept, er selv Escobars kolleger sjokkerte:

– Pablo Escobar er en psykopat som lider av megalomani, sier Gilberto Orejuela, leder av det konkurrerende Cali-kartellet.

Det er klart at Escobar må hankes inn. Escobar ser at han ikke har mange valgmuligheter igjen, han er forhatt i det landet han ikke vil utleveres fra.  I 1991 starter forhandlingene om Escobars fremtid. Han foreslår selv å bli innesperret på egen eiendom. Han overleverer pistolen, ifølge El País, en Sig Sauer, og sier: «Denne er et symbol på at jeg nå underkaster meg rettferdigheten.»

Så låser han seg inn i fengselet. Her innretter han seg med svømmebasseng, fotballbane og restaurant. Han røyker marihuana og bestiller tenåringsjenter som fremfører show etter hans preferanser. Forretningen administreres og går godt også under disse omstendighetene. Myndighetene får tips om privilegiene han nyter under straffen og vil flytte ham over til et særlig rømningssikkert fengsel. Men før de kommer så langt flykter Escobar.

Samtalen som avslørte ham

Myndighetene utlover en dusør på en milliard pesos (halvannen million dollar i datidens kurs). På flukt holder han stadig telefonisk kontakt med Victoria og barna. Telefonen er avlyttet og for å unngå å spore ham opp snakker de aldri mer enn to minutter av gangen og hver gang ringer han fra forskjellige steder. Den andre desember, 1993, dagen etter hans egen 44-års dag snakker han noen ekstra minutter med sønnen, Juan Pablo. Styrkene som leter ham finner ham i et bygg i et enkel bydel i Medellín. Han flykter og kulene fyker. Et av skuddene går tvers gjennom hodet. Den dagen har han skjegg og minner flyktig om Che Guevara.

Mange tusen mennesker fulgte med i begravelsen.

– Alle var der, her kom politikere, kjendiser, familie, sier Gustavo, som sitter og kontemplerer foran Escobars grav, 14 år etterpå.

Sørger ved Escobars grav i Medellín

2. desember, 2007: Allerede klokken ni er graven dekket av hvite hortensiaer. På bakken er det strødd rosenblader. Noen har skrevet noen kjærlige ord og lagt brevet på graven. På benken foran den 20 kvadratmeter store gravplassen sitter Gustavo, en av Pablo Escobars fjerne fettere.

– Jeg hater at folk snakker stygt om Pablo. Hva vet de? Pablo hadde sine sider. Men han tok vare på hele familien sin, vennene sine og han gjorde mye for Medellín.

– Hjalp du Pablo?

– Jeg hjalp ham med småting som gutt. Vil du se hva jeg har, spør Gustavo?

Han går mot bilen. Fra baksetet henter han frem en sal.

– Se, denne salen fikk jeg av Pablo, sier han. – Den har initialene hans her. Og hør på musikken jeg har, det er mexicanske boleroer, det likte Pablo å høre på, sier han og skrur opp lyden i stereoanlegget.

– Når jeg har problemer med forretningene kommer jeg hit, sier den angivelige fetteren. – Og ber Pablo om hjelp.

Hva slags forretninger har du?

 – Det har ikke du noe med, sier Gustavo.

Ut fra høytalerne strømmer musikken Pablo Escobar likte som best: en sentimental vise om tapt kjærlighet som tross alle prøvelser ikke dør. Akkurat slik er det mange som føler for Pablo Escobar.

Les mer om Colombia her»»

Kokainsalget har bidratt til krig  

Narkotikahandelen har ødelagt Colombia, sier økonomiprofessor Andrés López Restrepo .

 – Mange fikk hjelp gjennom Pablo Escobars sosiale programmer, sier professor i økonomi  Andrés López Restrepo ved Universidad Nacional.

Han har forsket på narkotikahandelens effekt på det colombianske samfunnet.

– Men omkostningene som følge av mangel sikkerhet og kriminelle aktiviteter har vært større.

López sier at narkotikaproduksjonen har bidratt til at områder som lå brakke blitt tatt i bruk til koka- og opiumsvalmuedyrking og at mange bønder har fått inntekter de ellers ikke ville ha fått.

– Men disse områdene er ikke så produktive og de store pengene har ikke gått til bøndene, men til kartellsjefene. Det at folk har tjent på narkotika har også bidratt til at det ikke er gjort investeringer i andre sektorer. Samtidig har den store strømmen av dollar devaluert vår egen peso.

López sier at hadde det ikke vært for narkotikahandelen, så hadde kanskje ikke konflikten i Colombia vart så lenge

– De ulike bevæpnede styrkene, både geriljaene og til en viss grad ELN, så vel som de paramilitære med støtte fra enkelte politikere har levd at inntektene narkotikaen har gitt. Det har også vist seg at Escobar hadde utvekslet våpen mot narkotika og slik ga inntekter til geriljaer og kriminelle i hele Latin-Amerika.

Kilder: El País, FNs avdeling for narkotikamisbruk og kriminalitet (UNODC), World
Health Organization, Encyclopædia Britannica, BBC, Globalis (FN-sambandets interaktive karttjeneste), Reliefweb, Alto Comisionado para la paz, Amando a Pablo, odiando a Escobar av Virginia Vallejo, Los archivos privados de Pablo Escobar og førstehånds intervjuer