Av INGA RAGNHILD HOLST

(A-MAGASINET) Man trodde det hvite sukkeret skulle redde Cuba. Det ble det brune sukkeret, folket, som ble øyas viktigste eksportartikkel. For verdien av eksilcubanernes pengebrev er mye større enn sukkereksporten.

– Hei, sexy, hvor kommer du fra?
– Hello, beautiful, skal vi ta en mojito?

Utenfor berømte Capitolio i sentrum av Havanna, langs promenadegaten Obispo og på de vakre plazaene i Gamle Havanna er det en uerklært krig. Turister, unge som gamle får herlige tilbud og tilrop.

– Hvor kommer du fra, mami? roper unge menn blidt etter de solbrente europeerne i shorts. – Hvor skal du hen?

Se flere saker publisert i Aftenposten »»

Likeså på den hvite stranden, Mar Azul i Havanna, Cuba, føres det en krig. De cubanske jentene viser frem alt de har i kropp og ørsmå bikinier, mennene farter rundt og smører mer enn gjerne inn rosa skuldre som står i fare for å bli solbrente. Krigen handler om å få seg en kjæreste – om så for en dag. På kort sikt betyr en utenlandsk kjæreste tilgang på goder som sjampo, joggesko, en middag og kanskje til og med julegratiale. På lang sikt kan en utenlandsk kjæreste bety ekteskap med påfølgende emigrasjon – og at ytterligere en cubansk familie er økonomisk sikret.

Eksilcubanerne sender penger hjem

Man anslår at cubanere bosatt i utlandet årlig sender til sammen en milliard dollar til sine familier på Cuba. Cubanske myndigheter antar at rundt 55 prosent av befolkningen har tilgang til dollar. Det bor mer enn en million cubanere i USA, og de står for 90 prosent av pengeforsendelsene. Man antar at pengestrømmen fra USA til Cuba ville vært større dersom handelsblokaden opphører. Cubanere i USA har ikke lov til å sende mer enn 1200 dollar årlig (2002) til sine familier på Cuba.

Dollaren betyr mye på Cuba. I en kø for å søke visum til USA står Juan. Han er lege og er trett.

– Du vet, her tjener jeg bare 20 dollar i måneden. Derfor vil jeg dra herfra. Her er ingen fremtid.

Juan tjener det dobbelte av hva arbeidere gjør. Lønningene ligger på 10-15 dollar. Cuba fører en sentralstyrt planøkonomi hvor myndighetene kontrollerer lønninger, priser og rasjoneringssystemer. Det er rasjonering på de fleste varer som olje, kaffe, ris, brød og frukt. Melk er det bare familier med små barn eller syke som får. Men i butikkene som tar konvertible pesos, den valutaen som sirkulerer på øya etter at dollaren ble forbudt, kan man kjøpe varer når rasjonene ikke holder gjennom måneden. Hvis man har konvertible pesos, da. På skrivebordet sitt på legekontoret har Juan et lite skoutsalg. Slik tjener han litt ekstra.

Verdens dyreste matolje

I supermarkedene som tar konvertible pesos er det stort sett utlendinger eller cubanere i følge med disse, som handler. En flaske matolje selges for to konvertible pesos, et sted mellom 12 og 14 kroner: dette utgjør en femtedels gjennomsnittslønn. Dersom en gjennomsnittsnordmann skal bruke en femtedel av lønnen sin på en flaske stekeolje må han ut med 6.100 kroner (SSBs lønnsstatistikk for 2006). Det vil han umulig ha råd til: dermed må man ut på markedet for å skaffe seg penger. Eller gjøre som mange cubanere: steke de grønne bananene sine i svinespekk og gå over til naboen med en tom kork for å få låne litt sjampo til å vaske håret.

Se flere saker fra Cuba her »»

Bringe ektefellen til Norge

På den norske ambassaden i Miramar plinger det på portklokken så snart kontoret åpnes om morgenen. Hit kommer forelskede nordmenn som skal få sine kjærester – og ektefeller – hjem.

– Jeg skal få min cubanske kone hjem til Norge, sier en nordmann i skrankekøen . – Det er sabla mye styr, enda jeg har alle papirer i orden og eget byggfirma.

I Norge vil byggmesterens kone slutte seg til en gruppe cubanere som har giftet seg til Norge. Ifølge UDI har til sammen 90 cubanere fått opphold fordi de hadde norsk ektefelle eller skulle gifte seg med en som bor her, i 2004 og 2005. Også fra Norge går det en ikke uviktig pengestrøm.

– Jeg sender kanskje 800 eller 1.000 kroner per måned til Cuba. Disse pengene avhjelper situasjonen der. Familien har brukt penger på å utbedre huset og til ha det komfortabelt, sier en 33 år gammel cubaner bosatt i Norge. Han giftet seg med en norsk kvinne i Havanna i 2001 og kom til Norge samme år. De siste fem årene har han arbeidet som håndverker.

Hans landsmenn er på ingen måte unike. En studie gjennomført av forskningsinstitusjonen Inter-American Dialogue i Washington viser at verdens emigranter sist år bidro med økonomisk støtte til hjemlandene, som utgjorde mer en halvannen gang så mye som verdens totale bistand til utviklingsland. 100 milliarder dollar ble sendt i 2003 og beløpet øker årlig ifølge fredsforskningsinstituttet Prio. Pengene går til helse, husbygging og utdanning, og bidrar til utjevning mellom folk i mottakerlandene.

– Mens man i Norge lærer at mitt er mitt, og ditt er ditt, allerede i barnehagen, så har vi latinamerikanere en mer kollektivistisk tankegang, sier Maria. Også hun sender jevnlig penger hjem til sin familie.

Flykter fra Cuba

Mi mulata fue con un italiano, synger den cubanske salsagruppen Los Van Van.  Min mulattjente reiste med en italiener. Musikken og kulturen summerer nøkternt opp situasjonen på Cuba. For en tid siden ble det vist en sketsj på TV: en hvit familie fikk en farget jente til svigerdatter og familien syntes ikke om sønnens valg. Onkel i familien trøstet familien med følgende: La mulata es tremendo negocio, en mulattjente er stor forretning.

Ikke bare sørger eksilcubanerne for sine, men parallelt med at folk strømmer ut av Cuba, har det vokst frem en pengetransportindustri. Det er vanskelig å sende penger – og gaver – til Cuba. Bankene tar store gebyr for pengeforsendelsen og posten kommer sjelden frem. Alle varer som overstiger 200 dollar i verdi blir avgiftsbelagt med 200 prosent allerede på flyplassen. Dermed blir pengene puttet i kofferter, de blir sendt med venner som skal hjem, eller man betaler en såkalt mula, muldyr på norsk, for å bringe hjem det man vil familien skal få. Mulaen er en person som fritt kan reise inn til Cuba og som påtar seg å bringe penger og varer. Mulaen kan være en enkeltperson eller en større entreprenør som driver organisert transport. De organiserte tar gebyr per 100 dollar som sendes eller per kilo vare. Disse har kontakter i tollvesenet på flyplassen, og kan gjennom disse passere på grønn sone med varer som skal fordeles til eksilcubanernes slektninger over hele Cuba. Denne forretningsmodellen har oppstått parallelt med den stramme sentralstyrte planøkonomien som føres i landet.

Om cubanerne må reparere vaskebøttene med lærtråd, spise ukegammelt brød og ha ventilasjonsvifte med motor fra en kassert russisk vaskemaskin, slik som Yolanda, så har de i hvert fall det største i verden:.

– Vi har hverandre, sier hun.

Jineteros på Cuba

Livet på Mar Azul er et daglig spetakkel. Cubanerne, kvinner som menn, svirrer som bier rundt turistene. Det selges smykker av skjell, øl og det flørtes intenst. Søker en på ordet jineteros, turistfiksere, i Google, finner man udelt negative adjektiver knyttet til det.

– Ulempen med Cuba er jineteros, skriver BBC på sitt nettsted.

Om jineteros er forhatt? Ja visst, de hates av turistene som blir angrepet av flokker av cubanere som selger alt fra smykker til sitt hjerte for noen dager. De assosieres med prostitusjon og bidrar med sine dollar og ofte fine klær til det cubanerne kaller turistapartheid. En jinitero kan tjene 5 – 10 dollar daglig, mens en sykepleier tjener det samme på en hel måned.

Myndighetene har nektet folk kontakt med turistene, og politiet er overalt for å håndheve loven. De sjekker pass og papirer. Og avhører i full offentlighet: Hva gjør frøkenen her? Har hun tillatelse til å være her? Men som med alt annet det kan drives handel med, så har også politiet gjort butikk av sin virksomhet:

– Vi som selger mat på stranda pleide å betale den forrige politimannen en prosent av inntjeningen for å få selge mat her, sier en ambulerende matselger eller jinitero på stranda i Baracoa.

Flickan i Havanna

”Flickan i Havanna, hon har inga pengar kvar, sitter i ett fönster, vinkar åt en karl. Handen prydes av en ring, och kring barmen crepe de chine.”

Slik sang Evert Taube om jenta i Havanna som fikk en rubinring av en sjømann. I dagens Cuba, hvor bruttonasjonalproduktet per innbygger er på 2.930 dollar (16.115 kroner), 445.885 kroner mindre enn hva som er tilfelle i Norge, er det ikke rubinen som er det viktigste. Dagens høyt utdannede jente er glad for et såpestykke fra Hotel Inglaterra og utsikten til et liv i utlendighet. Da kan hun sende penger hjem til mor, Nike-sko til lillebror og kanskje reparere taket til bestemor. Og bli høyt aktet. Hun er nemlig Cubas viktigste eksportartikkel. Cubas viktigste offisielle exportartikkel, sukkereksport, hadde i 2001 en verdi på en halv milliard kroner (Kilde: Encyclopædia Britannica), mens Cubas eksilcubanere bringer til lands det dobbelte.

Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten/A-magasinet i november, 2006. 

Se flere saker publisert i Aftenposten»»