AV INGA RAGNHILD HOLST FOTO: ELISABETH SPERRE ALNES
(INGENIØRENES STEMME): Resistente bakterier bryr seg ikke om grensekontroll. Vil man i framtiden få utstyr som kan screene mennesker og dyr for resistente bakterier?
Klokken 13.20 lander det et fly fra Riga. Med dette flyet kommer det en passasjer med to hunder som opprinnelig kommer fra Moskva. Grenseveterinær Per Ivar Nordbye ved Oslo lufthavn står parat for å kontrollere hundene.
– Her på Oslo lufthavn er vi EUs yttergrense og grenseveterinæren har ansvar for kontroll av kontrollpliktige varer og kjæledyr fra tredjeland.
Grenseveterinæren kontrollerer alle dyr som kommer fra land utenfor EU, men også dyr som kommer fra EØS-området hvor tollvesenet, som har ansvar for å kontrollere disse, har funnet avvik i dokumentasjonen eller har sett symptomer. Grenseveterinæren kontrollerer dyrenes identitet og at dokumentasjonen er i henhold til vilkår i gjeldende regelverk. Videre vurderes dyrenes helsestatus med tanke på sykdom og parasitter, men ikke for resistente bakterier.
– Det finnes ikke noe program for dette.
Hvert år kommer det 12 000 – 13 000 kjæledyr gjennom tollen, en økning på fire til fem ganger sammenlignet med 2004, sier veterinæren. Men det er ikke alle dyr som kommer under hans radar.
– Noen smugler dyr inn til Norge da det er stor fortjeneste i dette. Dette er som oftest dyr med ukjent smittestatus og representerer dermed enda større risiko.
SMITTE FRA DYR TIL MENNESKER
Når det gjelder antibiotikaresistente bakterier hos dyr i Norge, så er situasjonen relativt god i forhold til mange andre land i Europa og verden forøvrig, sier grenseveterinæren. Dette skyldes en restriktiv politikk når det gjelder antibiotikabruk for både mennesker og dyr. Men den store trafikken over grensene øker risikoen. I 2015 fikk Mattilsynet en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), som viste at antibiotikaresistente bakterier kan overføres mellom kjæledyr og mennesker.
– Foreløpig foreligger det ikke grunnlag for å si hvor stor sannsynligheten for overføring er. Hold av kjæledyr har endret seg de siste årene. Norske kjæledyr har nærmere kontakt med europeiske kjæledyr, enten ved at noen innfører kjæledyr eller tar med kjæledyrene på ferie. Dyrene behandles i mange tilfeller mer som familiemedlemmer og utviklingen i behandling av dyr er også endret. Kjæledyr blir i likhet med mennesker behandlet med antibiotika, og vi vet at bruk av antibiotika kan føre til resistens. Ettersom resistens er mer vanlig i andre land enn Norge, vil mer kontakt mellom norske og utenlandske hunder føre til at resistente bakterier kommer til Norge. Dermed øker sannsynligheten for at antibiotikaresistente bakterier overføres mellom dyr og mennesker, sier seniorrådgiver i seksjon dyrehelse Solfrid Åmtdal i Mattilsynet til Ingeniørenes stemme.
Det er påvist LA-MRSA i norske husdyr, E.coli-bakterier med ESBL og resistens mot kinolon-antibiotika i norsk kylling. I Finland har man funnet ESBL- og MRSP-bakterier i hunder importert fra Romania og Russland, kommer det fram av en artikkel i Svenska Yle )
Bakterien kan utvikle resistens ved mutasjon eller ved å få overført resistensgener fra andre bakterier som er motstandsdyktige, ifølge Store medisinske leksikon.
BAKTERIESCREENING VED ANKOMST?
De klassiske tiltakene som infeksjonsforebygging, hygiene, gode smitteverntiltak og reduksjon av antibiotikabruk, er viktige verktøy for å forebygge resistens, sier veterinæren. Han sier et program der man undersøker dyr for resistente bakterier på grensen kan være nyttig.
– Man kunne få overvåkingssystemer der man ta prøver av blod, fra endetarm, nese og munnhule og få sendt prøvene til lab for resistenskontroll.
Teknologene ser for seg flere andre verktøy som kan begrense smitte. Utstyr som kan detektere, isolere og isolere smitteutsatte, er viktig, sier forsker Magnus Steigedal ved senter for molekylær inflammasjonsforskning på NTNU.
– Det kan handle om hurtigere screening på flyplassen, destruksjon av klær og bagasje, gode saniteringsmuligheter og raskere utvikling av vaksiner. En futuristisk mulighet vil være å utvikle utstyr som tar blodprøver og sjekker for smittestoff på flyplassen. Men med det oppstår det etiske dilemma, det ligger mye informasjon i en blodprøve og spørsmålet er om vi ønsker å gi fra oss dette.
Steigdal trekker fram vaksinering som et viktig verktøy, alene og i kombinasjon med andre tiltak.
– Man kan forske på hvordan forsterke kroppens immunrespons i kombinasjon med antibiotika.
Det må også utvikles nye antibiotikum, sier han. Men det er ikke noe som kommer over natten.
– Å forske frem nye virkestoffer er svært kunnskapskrevende og veldig dyrt. Utvikling er i hovedsak overlatt til privat næringsliv, og vi må ha lønnsomhet, sier helseøkonom Oddvar Solli i Pfizer Norge til Forskning.no.
SMITTEBÆREREN EPISHUTTLE
Men det er ikke bare smitte på grenseovergangen som utgjør risiko. Smitte er også i transitt. Lege Fridtjof Heyerdahl var med på å ta imot da en norsk ebolasmittet helsearbeider ble sendt hjem. Etter arbeidet med transportløsninger for ebolapasienter fikk han ideen om å utvikle en transportkuvøse. Den har fått navnet Epishuttle.
– Strengt tatt var det en forbedring av et velkjent konsept der den smittede er i en tett boks. I de eksisterende løsningene har man vært opptatt av det den smittede har hatt rundt seg og etter min mening, hatt svakheter med hensyn til hvordan behandle pasienten underveis. Som lege må ha jeg også ha mulighet til å behandle pasienten, sier Heyerdahl.
I smittevernkuvøsen kan leger og sykepleiere behandle pasienten. Det er et lite undertrykk inne i kuvøsen som forhindrer at skadelige organismer slipper ut. Det kommer luft inn gjennom et filter i den ene enden av kuvøsen og ut gjennom et filter i den andre. Utstyret kan også brukes ved fare for spredning av antiresistente bakterier.
– Det vil kunne oppstå situasjoner der man tenker seg at pasienter med resistente bakterier ikke blir spredd videre selv om pasienter flytter seg. Epidemier som SARS, MERS og svineinfluensa vil fortsette å komme med ujevne mellomrom. Blir de ille, er det viktig at innsatspersonell ikke blir smittet og bringer virus videre. Det er også viktig å ha teknologi som kan begrense smitte ved alvorlige infeksjonsbrudd og hindre spredning.
STRENGERE REGLER FOR DYR PÅ REISE?
De to hundene som kom inn hos grenseveterinæren logret og var i god form da de spratt ut av reiseburene. Veterinæren scannet hundenes ID-merke. Eieren la fram dokumentasjon på at alle kravene til hundenes helse var oppfylt. Men veterinæren ser også at et nyttig tiltak for å redusere risiko for at dyr bringer med seg resistente bakterier, er å begrense transporten av dyr på reiser over landegrensene.
– Vi tenker mye på dette problemet. Hvis vi hadde undersøkt dyrene systematisk, ville vi ha funnet tilfeller av resistente bakterier. Det er jeg sikker på.
Den globale resistensen
Antibiotikaresistens er en av de største truslene mot den globale folkehelsen, slår World Health Organization WHO) fast.
WHOs overvåkingsdata viser at antibiotikaresistente bakterier finnes over hele verden, både i høy- og lavinntektsland. Andelen resistente bakterier kan variere i alt fra null til 82 prosent fra land til land. En utredning gjort for den britiske statsministeren anslår den globale dødeligheten av antibiotikaresistens til 700 000 mennesker per år. Dette tallet vil kunne øke til 10 millioner årlige dødsfall innen 2050 om ikke trenden snus. Dette ifølge Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020.
Innen EØS fører resistente bakterier til 33 000 årlige dødsfall, viser en fersk studie publisert i tidsskriftet The Lancet. Forskerne har brukt overvåkingsdata fra 30 land og sett på 16 ulike kombinasjoner av bakterier og antibiotikaresistens. Også norske data er inkludert i studien. Det ble anslått at vel 1 900 mennesker i Norge får infeksjoner med resistente bakterier hvert år, og rundt 69 mennesker dør årlig som følge av slike infeksjoner. Men det er landene i Sør-Europa som hardest rammet.
– Den største sykdomsbyrden er beregnet for den sørlige delen av Europa, mens Norge og de øvrige nordiske land kommer best ut, sier forsker Petter Elstrøm ved Folkehelseinstituttet i en artikkel på institusjonens nettsted. ()
De økonomiske tapene som følge av antibiotikaresistens er beregnet til to milliarder kroner bare i Norge.
Globalt finner man stor resistensen i Russland og Kina, kommer det fram av OECD-rapporten Stemming the Suberbug Tide Rundt 42 prosent av infeksjonene skyldtes resistente bakterier. I Tyrkia var 35 prosent av bakteriene resistente.
Det største forbruket av antibiotika per innbygger i EØS finner man i Hellas, Romania og Belgia, mens Nederland, Estland og Latvia bruker minst. Norge kommer på ellevte plass, ifølge European Centre for Disease Prevention and Control. I noen land, som India, kan leger bli kompensert av apotekene for å skrive ut antibiotika, kommer det fram av en artikkel i The Lancet. I Kina kan noen sykehus få ekstrainntekter for salg av antibiotika. Likevel har myndighetene i disse landene innført strategier for å redusere foreskriving av antibiotika.
Men det er fortsatt slik at mangel på antibiotika tar flere liv enn det antibiotikaresistens gjør, sier forsker Magnus Steigedal ved senter for molekylær inflammasjonsforskning på NTNU.
– Det er mange store utfordringer i verden. Jeg er optimistisk når det kommer til å kunne få kontroll med på antibiotikaresistens.
Antibiotikaresistens på tvers av landegrensene
I Norge er antallet friske bærere av resistente bakterier, og antallet pasienter med slike infeksjoner økt. Likevel har vi til nå hatt lav forekomst sammenlignet med andre land.
Blant annet har forekomsten av resistente bakterier som E.coli med ESBL i blodforgiftning tidoblet seg de siste ti årene, ifølge Folkehelseinstituttet.
– Det er iverksatt mange og omfattende tiltak i Norge. Det kan grovt sett deles inn i to grupper: Det ene handler om å begrense bruken av antibiotika. Den andre dreier seg om tiltak for å begrense forekomst og spredning av infeksjon gjennom mange ulike tiltak som for eksempel vaksinasjon, sikring av rent drikkevann, håndhygiene, screening av pasienter og helsepersonell som har vært i utlandet, bruk av kondom ved tilfeldig sex og så videre, sier professor Gunnar Skov Simonsen ved Institutt for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø.
I 2015 publiserte regjeringen
Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020. Målene i strategien er å
redusere samlet bruk av antibiotika med 30 prosent, øke kunnskapen om
resistensproblematikk, være en pådriver internasjonalt både normativt og i å
utvikle nye antibiotika, vaksiner og diagnostiske hjelpemidler.
– Vi er på vei til å nå disse målene, sier Simonsen.
Internasjonalt pågår det det flere parallelle initiativer mot antibiotikaresistens. Verdens helseforsamling vedtok i 2015 en handlingsplan mot antibiotikaresistens. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) vedtok en resolusjon mot det samme. Tilbake i 2011 vedtok EU en sektorovergripende handlingsplan mot antibiotikaresistens. Her hjemme er det vedtatt en at det skal iverksettes en fells nordisk innsats gjennom Nordisk ministerråd. Men det gjenstår mye, sier Simonsen.
– WHO har lansert overvåkingssystemet GLASS, men problemet er at systemet resirkulerer data fra land som allerede har overvåkningsdata. I land med høy infeksjonsbyrde og ukontrollert antibiotikabruk er det ofte dårlige overvåkningssystemer. Det krever velordnede systemer og samfunn for å lykkes med slikt arbeid. Selv i land som USA med et fritt helsemarked, vil det være vanskelig å få til begrensning.
– Kan det å reise mindre være aktuelt?
– Det finnes reiseråd for malaria og andre farlige sykdommer og vi tenker på at det å skrive ut reiseråd kan være nyttig. Samtidig vil reiseråd implisere sterke økonomiske interesser innenfor både vanlig turisme og ulike typer helsereiser. Reiseråd må derfor være meget godt begrunnet.
Selv om antibiotikaresistens er økende i svært mange land, har noen lyktes med å redusere problematikken. I Sveits, Storbritannia, Japan, Belgia, Tyskland, Island og Canada har resistensandelen gått ned i snitt med 2,5 prosentpoeng, dette ifølge OECD-rapporten Stemming the Superbug Tide.