Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: NICOLA FRIOLI / WWW.OKINREPORT.NET
MEXICO BY (Dagbladet): Livet har en pris. Det vet familien til Joshua. Den 17 måneder gamle gutten er en av flere tusen mennesker som er kidnappet i Mexico de siste årene.
Mexico by, 2005. Joshua er halvannet år. Han er kommet til Mexico by for å besøke bestemor og for å bli døpt sammen med slekta si. Vanligvis bor han i USA med mamma og pappa og bestemor Ramona Natividad koser seg med å ha den blide lille gutten hos seg. En morgen hun må på jobb, overlater hun gutten til hans kusine Lupita på fjorten år. Det er ingenting bestemor heller skulle hatt ugjort. Da hun kommer hjem ser hun Lupitas ben på stuegulvet gjennom gluggen i døra. «Kanskje hun sover», tenker Ramona Natividad. Vel inne i stua ser hun at jenta har en plastpose over hodet. Vesle Joshua er borte.
I 2009 ble 1128 kidnappinger meldt til politiet i Mexico. Både barn og voksne blir kidnappet. Dette ifølge ICESI, et (privatdrevet) institutt som har spesialisert seg på kriminalitetsstatistikk. I 2009 registrerte de en økning i kidnappinger på 24 prosent i forhold til året før. Dermed er Mexico blant de mest risikoutsatte land i verden med hensyn til denne type kriminalitet. Selv krigsherjede Colombia hvor kidnapping har vært brukt som politisk virkemiddel i flere tiår har i dag færre tilfeller av kidnapping enn Mexico. Mange av ofrene vender tilbake etter ugjerningen, mens noen kommer aldri hjem igjen. Men fordi mange velger å ikke anmelde kidnappinger vil anslag på hvor mange som blir kidnappet og hvor mange som kommer hjem igjen være usikre.
Joshuas familie melder fra til politiet med en gang og leverer Lupita til obduksjon, men ingen tar affære. Ingen politifolk settes til å saumfare nabolag og veier. Seinere samme dag får familien en telefon. En mann sier han har gutten.
–Han vil ha 500 000 pesos (cirka 250 000 kroner) for å gi ham fra seg, sier Yolanda Torres, guttens tante.
Hun sitter i huset hvor Joshua ble kidnappet, et enkelt, lite hus i et nabolag som folk i Mexico by advarer oss mot å dra inn i. Her er bare fasadene malt, ingen har råd til å male hele huset.
Se flere artikler publisert i Dagbladet »»
–Mannen sa at gutten skulle kuttes opp, at organene hans skal selges, forteller tanten. –Hele slekta solgte derfor det de kunne av eiendeler. Vi tok opp banklån med pant i eiendommer vi har, og mange i nabolaget hjalp til med penger. Det ble til slutt bare 102 400 pesos (ca 51 000 kroner). Budet ble akseptert og Yolanda Torres fikk ansvaret for å forhandle med kidnapperen. Først når pengene skulle overleveres et sted langs en motorvei, kom politiet. De kunne da arrestere Ismael Castillo, en mann som sammen med sin
kone har leid et rom i huset til Joshuas bestemor. Han hadde hørt at Joshuas foreldre bodde i USA, og antok at de var rike nok til å betale løsepenger. Det Castillo ikke visste, var at Joshuas foreldre, Edith García og Jésus Sierra, jobbet uten oppholdstillatelse i USA og at de i sin papirløse tilværelse selv ikke hadde anledning til å krysse grensa.
Ismael Castillo dømmes til 50 års fengsel, mens kona gikk fri. Castillo har senere aldri villet si hvor Joshua er.
–Vi vet ikke hvor han er. For hver dag dør vi litt. Hele tilværelsen vår dreier seg om dette. Og jeg, det var jeg som forhandlet. Jeg spør meg selv hver time: «Hva kunne jeg ha gjort annerledes?»
Hele familien tenker at det kanskje er en mulighet for at gutten er i live. Kanskje han bor hos kidnapperens familie? Kanskje er han gitt til adopsjon?
Myndighetene har ikke vist initiativ til å spore opp Joshua, den ansvarlige politimyndighet har heller ikke ønsket å svare på Magasinets spørsmål.
–Jeg ser ikke i logikken i at kidnappere krever pengebeløp som ikke står i proposisjon til hva offerets familie tjener. Vi er enkle mennesker som lever i beskjedne kår. Hvor skulle vi fått tak i så mye penger som han ville ha? sier Yolanda Torres.
Tidligere var risikoen for å bli kidnappet et problem bare for de rike. Typiske kidnappingsofre i Mexico var mektige familier, slike som gründeren
av treningskjeden Sport City i Mexico, Alejandro Martí. Han visste han var utsatt, men tok alle forholdsregler for å trygge sønnen Fernando. Fjortenåringen hadde egen livvakt og ble hver dag kjørt til skolen i en skuddsikker BMW. Den 4. juni i 2008 må Fernando, sjåføren og livvakta stoppe for en veisperring. Her står 10–12 menn iført uniformer fra Mexicos føderale politi. De blir brutalt overfalt og fraktes av gårde. Kidnapperne trekker ut tennene på sjåføren og forsøker å kvele livvakta. Fernando holdes i live inntil banden får ringt inn et pengekrav til guttens far. To dager etter blir den hardt skadede livvakta og liket av sjåføren funnet. Begge to hadde vært mange år i Martí-familiens tjeneste. En privat forhandler blir hyret inn og etter kort tid betaler familien en stor sum penger. I mexicanske medier verserer det flere anslag på løsepengenes størrelse, alt fra 500 000 til flere millioner dollar.
–En betrodd person overleverer pengene på et kjøpesenter, forteller Alejandro Martí til tv-kanalen Televisa.
–Vi er fra oss. Vi står ved porten og venter på at drosjen og mannen skal komme tilbake. Når han kommer sier han at pengene er levert. Vi tror nå at
gutten vår vil ble sendt hjem.
Så ble det stille i flere uker. Fernando kommer ikke hjem. Familien går offentlig ut og ber om å få gutten uskadet tilbake. Det er to millioner grunner til at vi vil ha ham hjem, sier de. Men det kommer ingen flere telefoner. To måneder seinere melder innbyggere i bydelen Coyoacan fra til politiet om at det lukter vondt fra en bil som står parkert i området. I bagasjerommet finner politiet Fernando Martí. Død. Ved siden av ham skal det ha ligget en gul krysantemum. Den kriminelle organisasjonen La Flor (Blomsten) pleier å legge en slik blomst ved sine ofre. Som en bisarr siste hilsen.
–Det finnes ikke ord for hvor feige disse forbryterne er, sier Alejandro Martí.
–Jeg vet at det finnes kriminalitet i dette landet, men ikke i denne formen. Tenk at 12–14 store menn kan drepe en fjortenåring i treningsdrakt.
Året etter tiltaler mexicansk politi bandene «La Flor » og «Petriciolet», som har vært involvert i denne og flere andre kidnappingssaker. Flere politifolk var direkte involvert i kidnappingen. Noen hadde gitt de kriminelle beskyttelse, andre solgte informasjon. Da de første politifolkene ble fengslet, marsjerte en rekke store organisasjoner i gatene og krevde orden. Fernandos far sa offentlig at regjeringen må trekke seg hvis den ikke klarer å trygge landet. Da gikk president Felipe Calderón ut og foreslo dødsstraff for denne
typen forbrytelser. Men siden har antallet kidnappinger bare økt.
–Det er politikernes skyld, sier forsvarsadvokat og kriminolog Raúl Alejaldre i Mexico by.
Han har forsvart kriminelle som er tiltalt og dømt i kidnappingssaker og mener at landets store problemer skyldes svake institusjoner med korrupte embetsfolk.
–Det er korrupsjon på alle nivåer i staten vår. Politikerne ser ingen interesse av å beskytte folk fordi de selv ikke tjener på det. Folk som kritiserer myndighetene for deres vanstyre, forsvinner bare. Det er ikke ytringsfrihet i Mexico, sier Alejaldre.
–Derfor er det mulig for mexicanere som ønsker seg raske penger å gjennomføre denne type kriminalitet. Det er store sjanser for at man ikke blir tatt, og bli man tatt, kan man betale seg ut av det. Dessuten er det slik at hvis en rik og mektig person blir utsatt for noe kriminelt, settes alle krefter inn for å bistå personen, men ingen har interesse for å hjelpe vanlige og ubemidlede mennesker, sier han.
Advokaten forteller at han tidligere trodde kidnappingene utelukkende handlet om fattigdom og fordeling. Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika (CEPAL) regner med at 35 til 48 prosent av Mexicos befolkning er fattige og at prosentandelen fattige er i vekst. Dette i motsetning til hva man kan notere i øvrige Latin-Amerika hvor antallet fattige er noe redusert det siste tiåret. Videre anslår de at forskjellene ikke utjevnes, de øker.
–Men det er mer komplekst. For eksempel er det ikke mangel på jobber for dem som vil jobbe, sier Raúl Alejaldre. –Denne type kriminalitet handler om en blanding av sosiale og politiske forhold og det faktum at mange vil ha raske penger. Kriminelle ser at kidnapping er en enkel måte å få penger på og risikoen for å bli tatt, er liten. Her i Mexico vil rundt 50 prosent av unge menn ende med å gjort noe kriminelt, sier han og understreker at gruppen unge menn er de som hyppigst kommer på kant med loven.
Alejaldre mener at kidnapperne, som selv ofte har familier og barn, ikke tenker på de grusomheter de begår eller på den smerten de påfører ofrene og deres familie.
– De snakker om det som om det var en jobb. De sier «jeg skal på jobb» og utfører kidnappingen som man utfører en oppgave på jobb. Mange ber også en bønn til Santa Muerte (Sankt død), før de begår ugjerningene sine. Den katolske kirke anerkjenner ikke Santa Muerte som en helgen, men tilhengerne ber om hennes beskyttelse.
–Kriminelle slipper unna straffeforfølgelse. Myndighetene er ikke til stede for å verne om offentligheten, men for å verne om sine privilegier. De har også selv brukt kidnapping som politisk virkemiddel, sier førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, Carlos Antonio Flores. Han er selv fra Mexico. Han sier det er vel dokumentert at de kriminelle organisasjonene blir beskyttet av myndighetene. –Myndighetene har selv hatt interesser i kriminelle nettverk, det er derfor i deres interesse at straffefriheten opprettholdes.
Økningen i antallet kidnappingeri landet skyldes blant annet narkotikatrafikken. Flere karteller strides om retten til å distribuere kokain fra Colombia, Peru og Bolivia inn i USA.
–Kidnappingene er en måte å diversifisere aktivitetene for så skape større inntekter, sier Flores.
FNs kontor for narkotika og kriminalitet peker på at det har vært et prisfall på kokain og at de kriminelle nettverkene har utvidet porteføljen av kriminelle aktiviteter. Kidnappingene er blitt mer brutale. De siste årene er det blitt vanlig å kappe av fingrer og ører og å trekke tenner. Og mange ofre, også barn, er funnet drept. Carlos Antonio Flores mener at årsaken til den oppsiktsvekkende volden skyldes at de organiserte bandene har nære relasjoner med politi og militære, og slik framstår som paramilitære. Man får dermed grusomheter man ikke er vant til å se andre steder enn i krig.
– For å komme ut av dagens situasjon må vi få slutt på at man slipper straffeforfølgelse, mener Flores.
– Her er det like lett å stjele barn som å kjøpe brød, vi får inn rundt 25 saker daglig, sier Maria Elan Solís.
Hun er leder av Asociación mexicana de niños robados y desaparecidos (Mexicansk forening for barnebortføring- og forsvinninger, AMNRDAC), en av organisasjonene som jobber med å hjelpe ofre for kidnapping og familiene deres.
– Når et barn forsvinner og de pårørende kontakter oss, gir vi råd om hvordan de skal forholde seg. Videre gir vi informasjon til alle våre kontakter i media og næringsliv. De hjelper til med å distribuere informasjon om barna, for eksempler i annonser på tv eller i butikkenes kundeblader, sier hun.
– Alt må skje raskt, for barna kan transporteres ut av landet eller tas av dage. Vi må få tak i dem før det skjer.
Veggene i organisasjonslokalet hjemme hos lederen selv, er dekket av plakater med bilder av savnede personer, både voksne og barn, fulgt av oppfordringer: «Hjelp oss med å finne Nancy.» «José forsvant på vei til skolen.» Telefonen ringer kontinuerlig. Det meldes om at et barn er kommet til rette. En annen forteller at en mann som ble kidnappet for flere år siden nå er funnet død.
–Myndighetene har liten kompetanse i kidnappingssaker og de er heller ikke interesserte. Politiet tjener lite og vi har ofte sett at de selv har vært
involvert i barnebortføringer. For 16 år siden ble barnebarnet til Solís kidnappet.
– Jeg søkte etter hjelp i huset og ga jobben til ei dame. Dagen etter hun begynte våknet jeg tidlig av at hun romsterte i huset. Jeg sto opp, og hun forklarte at hun var i gang med å vaske. Jeg gikk ut for å kjøpe brød og da jeg kom tilbake var hushjelpen borte. Det var også barnebarnet mitt.
Politiet sa bare at de skulle komme om tre dager. Slekt og naboer distribuerte løpesedler med bilder av den da to år gamle piken og de fikk kontakt med en radiostasjon som snakket om saken på lufte. Tre uker seinere gjentar den samme historien seg i en annen bydel i Mexico by. Ei jente forsvinner på samme vis. Så en tredje. Etter enda noen uker får familien Solís en telefon, det er observert et barn som stemmer med beskrivelsene av de bortførte barna. Maria Elena Solís kontakter politiet, men de rykker ikke ut. Familiene til de bortførte barna tar saken i egne hender og reiser til stedet hvor barna er sett. Der befinner Solís’ falske hushjelp seg. En av mennene griper tak i håret på den falske hushjelpen og bringer henne til politiet.
–Da var det for seint. Barnebarnet mitt var allerede gitt til adopsjon.
Barnebortføreren tilhørte en bande som solgte barn til barnløse. Solís var likeveli heldige, de fikk tilbake jenta si kort tid etterpå.
–Det gode er at når barna blir stjålet for adopsjon, så blir de behandlet pent, sier Solís.
Adopsjonsforum i Norge sier reglene for utenlandsadopsjon er så omfattende at det er utenkelig at kidnappede barn kan havne i Norge.
Ekspresskidnapping, secuestro ekspress, er en annen form for kidnapping som stadig skjer. Kidnapperne tar med seg offeret, helst folk med minibankkort, for noen timer eller opp til ei uke. De tar med seg offeret fra minibank til minibank, ofte over flere dager, da noen har begrensninger på hvor mye penger som kan tas ut på en dag. Dette kalles også paseo de millionario, millionærturen. ICESI regner med at dette skjer rundt 6500 ganger hvert eneste år, nesten 18 ganger daglig. En av dem som opplevde dette marerittet er Maria Luisa Aragón. Hun er i Mexico by og holder på med å avlegge de avsluttende eksamener i medisin. Maria Luisa Aragón er i Mexico by, og holder på å avlegge de avsluttende eksamenene i medisin for noen år siden. Hjemme i Guadalajara har hun sin fem år gamle datter, Ana. En dag måtte hun ta taxi og hoppet inn i en drosje ved en holdeplass som skal være trygg. Drosjen har ikke kjørt langt før den stopper.
–Så går det veldig fort. Døra går opp og jeg får en pistol mot hodet. Det er en politimann som står der. Han legger meg ned på gulvet i bilen og sier han skal drepe meg, voldta meg. Jeg har aldri vært i en slik situasjon før og aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg var forvirret og i sjokk.
Siden hun holdt på med eksamen, hadde hun med seg alt av personlige dokumenter. Politimannen fant raskt ut at hun har en liten datter.
–Han sa han skulle spore opp piken min.
De to kidnapperne er tydeligvis stresset. Mens de kjører rundt med Maria Luisa diskuterer de hva skal gjøre med henne. De blir ikke enige om at deskal ta livet av henne. Politimannen sier at han en gang fikk livreddende hjelp av en lege, derfor mener han at drap på leger er uhederlig. I stedet kjører henne ut av Mexico by, der de etterlater henne.
– Politimannen benådet meg. Han hadde en slags æreskodeks. Dessuten lot de meg få beholde 70 pesos (vel 35 norske kroner) så jeg fikk tatt en buss.
Maria Luisa Aragón anmeldte aldri kidnappingen. De færreste kidnappingene i Maxico blir anmeldt fordi ofrene er redde for represalier, ifølge ICESI.
– Hvordan skulle jeg kunne gå til politiet når det var politiet selv som hadde begått ugjerningen? sier Maria Luisa.
– Kidnapperne hadde også alle dokumentene mine, de visste hvor jeg bodde og hva jeg drev med. Jeg måtte bare holde munn og i stedet være redd og på
vakt. Nå som antall kidnappinger har økt, tar jeg flere forholdsregler. Jeg går for eksempel aldri ut på kveldene og jeg går aldri alene. Det er svært
farlig nå.
Klokka er ti om morgenen på Maria Elena Solís’ kontor og dagens første besøk sitter og venter vaktsomt. Det er den unge småbarnsmora Marisol Silva. Hun ser ut som en streng som er i ferd med å rives over. Hun dirrer. Øynene er vidåpne.
– Sønnen min på sju år ble bortført i fjor da han løp i forveien på hjem fra bakeriet. Politiet mener vi var uforsvarlige. Det er nå gått ett år og vi har ingen spor.
Politiet har ifølge Silva ikke gjort noe. Minstedattera, Gimena (4), klapper mamma på kinnet. Hun savner å leke med broren sin, sier hun.
Maria Elena Solís sier at alle i Mexico er redde.
– Vi må ta forholdsregler hele tida. Vi kan ikke si navnet vårt i telefonen når det ringer eller snakke om personlige forhold mens ukjente hører på. Dette er informasjon som er nyttig for kriminelle. Vi kan ikke stole på noen, ikke kolleger, venner, naboer, selv ikke familie kan man stole på.
Mexicos justis- og sikkerhetsmyndigheter, Secretaría de la seguridad pública, har avstått fra å svare på Magasinets spørsmål.
Kilder: ICESI, BBC, CEPAL, FNs kontor for narkotika og kriminalitet, Televisa og førstehånds intervjuer.
Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 13. november,