AV INGA RAGNHILD HOLST | Foto: NORDEN.ORG
OSLO (Ávvir): – Jeg har hentet elementer fra britisk new wave-musikk, sier forfatter Sigbjørn Skåden.
Han leste fra sin nye bok som ennå ikke er gått i trykk da fire samiske kunstnere snakket om den nye samiske kunstbølgen på Litteraturhuset i Oslo.
Når Skåden sjonglerer mellom samisk, norsk og engelsk høres det ut som en låt av jazzmusikeren Miles Davis: det er fullt av rytme, man vet aldri hvor det bærer, men verket føres trygt og elegant i havn.
Kjærlighetssorg
Sigbjørn Skåden (33) fra Planterhaug i Skånland i Sør-Troms er den nye stjerna i norsk litteratur. Debutboka hans, Skuovvadeddjjid gonagas, kom på samisk i 2004 og ble nominert til den høythengende Nordisk råds litteraturpris. Ikke mange forfattere opplever at debutboka deres blir nominert til denne prisen. Boka er en episk-lyrisk beretning om den 23-årige samen Jusup som vender tilbake til sin hjemplass nordpå etter to års opphold i sør. Med seg har han et brutt forhold til norske Thea, et forhold som ikke kan vare fordi deres kulturer er så forskjellige. «Slekta trekker og jeg må følge», skriver han. Han ser for seg at hans liv vil bestå av evig og rastløs flakking, og betegner seg selv som ætling av Ahasverus, den evige jøde, dømt til å vandre. Kritikerne trekker også frem myten om den vandrende jøde som et hovedtema for boken, men egentlig er det ikke det.
– Egentlig er det bok om kjærlighetssorg. Jeg ville finne en form til å fortelle den. Myten om den vandrende jøde passet, sier Skåden.
Kvalitetskrav
Som minoritet er det flere forhold som skal gå opp når man velger partner.
– Det er ikke slik at man kan ta den første man finner. Det er mange andre praktiske hverdagslige hensyn som skal tas. Det kan være enkelte basale ting som å finne noen som kan sy kofte til ungene eller ganske enkelt at man har samme orientering. Det er heller ikke så enkelt for en utenforstående å komme inn i et homogent samisk miljø. Det er mer enn kjærlighetsligninga som skal gå opp.
Kanskje ikke så ulikt den hverdagen mange minoriteter i Oslo opplever: pakistanere, arabere så vel som nordmenn finner det vanskelig å skulle gi slipp på sitt. Dessuten:
– Man føler et ansvar for at det samiske bringes videre, at det fortsatt vil finnes samer i 2030, sier Skåden som selv har norsk som førstespråk.
– Jeg vokste opp med norsk. På slutten av barneskolen begynte jeg å bli bevisst på språket og tok til å svare på samisk, sier Skåden. – Jeg har siden jobbet mye med språket. Jeg tror jeg har et høyt andrespråklig nivå, sier forfatteren.
Se flere saker publisert i Ávvir her »»
Samisk litteratur i fremtia
– Vi hadde lite om samisk litteratur på videregående, sier Margrete Anti (22) fra Karasjok, student ved Universitetet i Tromsø. – Vi leste Ellen Marie Vars, Peder Jalvi og Nils Aslak Valkeapää. Det ble lagt klart mer vekt på norsk litteraturhistorie fordi det er mer å ta av der. Den samiske litteraturen var også ikke så engasjerende selv om jeg var glad i lese
– Kjenner du flere forfattere?
– Nei, jeg kjenner ikke til så mange flere forfattere, sier Anti.
Liten interesse og få unge forfattere er definitivt en utfordring.
– Det er så lite samisk litteratur og mye av den arketypisk. Ikke at det er noe galt i det. Men ungdom synes ikke det er så kult. En utfordring for samiske forfattere er å engasjere ungdom, skrive om ting som opptar, sier Sigbjørn Skåden.
– Er samisk interessant for andre publikum?
– Ikke all litteratur er interessant for alle. Holder den et høyt kvalitativt nivå, burde den være interessant. Samer er ett av to folk i Norge og er litteraturen av god kvalitet er det ingen grunn til at den ikke skulle være av interesse utenfor det samiske publikum. Dette er noe de samiske forfatterne burde etterstrebe.
Denne artikkelen ble publisert på samisk i avisen Ávvir, 14. februar, 2009.