Av INGA RAGNHILD HOLST

(ÀVVIR) Hun slutter ikke helt som samenes talsperson, men nå bør ungdommen ta over hennes oppgave, mener Mari Boine, som feirer et kvart århundre som artist. Hun er for opptatt med nye låter og en ny kjærlighet: Barnebarn. Men hun er også litt åpen for en kjæreste.

– Jeg skriver hele tiden, sier Marit Boine til Ávvir. – Jeg tar det opp på Iphonen min. Så glemmer jeg hva jeg har der.

I år feirer Mari Boine fra Gámehisnjárga25 år som artist, selv om det faktisk er 26 år siden den første platen kom ut.

– Egentlig feirer jeg 30 år som artist, sier hun.  – Jeg begynte med musikken fem år før første plate.

I den anledning kom samleplaten «Áiggi Askkis An introduction to Mari Bone» hvor flere av de kjente låtene hennes er med, blant dem «Gula Gula».

Blir aldri Idol-dommer

Med korallfarget nylagt neglelakk, veske med masaibroderi og samisk kaffepose i lærrem over skulderen dukker hun opp. Verdensstjernen. Talskvinnen. Folk snur seg. Er det ikke …? Jo … Ja, det er Mari Boine som dukker opp på Bondeheimen i Oslo for intervju. Hun har gjort intervjuer i et strekk i en uke. Aftenposten. VG. Tv. Stjerne til tross, hun er ikke så høy på strømpelesten, under 1,60 høy, mindre enn hvordan man forestiller seg henne etter å ha sett henne på konserter. Hun er liten og går som om hun gikk over en vidde og ikke bygater.

–  Jeg får ideer fra film, fra bøker jeg leser, fra ting jeg ser, ja, fra livet selv. Etter turneen som jeg nå skal ut på, skal jeg sette meg ned for å samle ideene og se hva som kan brukes. Så kommer ny plate.

Hun er enkel å snakke med. Hun tar ordet, trekker selv tema opp av sekken – eller var det den afrikanske vesken?

–  Filmregissøren David Lynch sier at han jobber på samme måte, med intuisjonen. Det er kunstnerens privilegium.

Veien frem har vært lang og kronglete, ja, Mari selv har av og til ikke trodd på egen suksess:

– Av og til har jeg trodd det jeg har holdt med har vært tull. Men så ser jeg platene …

I dag er hun lykkelig og trygg i seg selv. Hun synes lang erfaring er viktig når det står på som verst, og at de som i dag kommer lettere til denne salige tilstanden enn hva hun selv har gjort, slik som Idol-deltakerne, har mange utfordringer.

–  Det kan ikke være lett å skulle takle media og så stort press når du er ung, sier hun.

– Du har selv lang artistkarriere. Kunne du tenke deg å bruke den erfaringen som dommer i Idol?

–  Nei, jeg hadde aldri klart å si så mye stygt til deltakerne.

Flere saker publisert i Àvvir»»

Kraftjoik

Med Boine har mye forandret seg.  Det gleder hun seg over. Det er fantastisk, synes hun, å se at dagens samiske musikere veksler mellom norsk, engelsk, samisk og ulike genre.  Og på toppen av alt, legger på joik. Det hadde ingen trodd var mulig.

–  Joiken har mye kraft i seg, den henter frem det dypeste i seg. Det er gledelig å se at unge nå bruker den, sier hun.

Selv ser hun ut til å humre litt over hennes siste bombe: Hun vil ikke lenger være talsperson for samefolket:

–  Hver gang noen har villet spørre om noe som angår samefolket så er det Mari som svarer. Det vil jeg ikke lenger.  Det samiske er mer enn Mari Boine. Jeg utfordrer de unge til å ta på seg dette opplysningsarbeidet.

– Men det er jo fortsatt mange viktige saker?

–  Ja, for eksempel er språkopplæring for samer i byene viktig. Dette tas ikke på alvor slik som det etter loven skal. Samtidig vil jeg fortsette å fortelle historier om det som angår samer.

Flere reportasjer om samiske saker»»

Kjærligheten

Det største i Maris liv nå er to små barnebarn.

– Det er fantastisk og jeg vil aldri dra fra dem. Den ene vil gjerne spille på gitaren min og når jeg lager sanger til ham, så har han forslag til hva som bør være med.

Boine er ikke mindre talsperson enn at hun mener at det finnes for lite samisk musikk for barn og hun derfor vil bidra til å øke dette forrådet. Det er dessuten barnebarna som får alt av Maris kjærlighet. Etter to skilsmisser er hun enslig. Ingen kjæreste noe sted.

–  Jeg tror ikke jeg passer for det.

Hun ser ut på den blide vårsola som tiner opp issvullene i gatene:

– Men hvis lykken kommer, så er jeg åpen.

Denne reportasjen ble publisert i samiskspråklige Ávvir, 19. mars, 2011 og i det svenske tidsskriftet Samefolket 3. mai, 2011.