Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: CHRISTIAN LOMBARDI
LA PAZ, BOLIVIA (KK): På tross av særdeles fremskreden alder. På tvers av etnisk tilhørighet. De to besteforeldrene som giftet seg etter ukers bekjentskap viser at singletons aldri bør gi opp håpet.
De er til sammen 158 år; år av gode og onde dager. År som har gitt barn og barnebarn, som i dag kommer til å le seg fillete av de to gamle tullingene som tøver og prøver å tre på seg ringer. Gifteringer.
Et vakkert bryllup
– Kunne De tenke Dem å bli min venn?
Elia Tórrez Gemio (72) fra Alto Palmpahasi, La Paz, Bolivia, bodde sammen med faren til sine barn, men de giftet seg aldri. Hun bodde deretter alene på et værelse og var nesten alltid i dårlig humør. Men på eldresenteret traff hun den 14 år eldre enkemannen Mariano Chuquimia Quispe (86),opprinnelig fra Viacha.Han spilte på mandolinen sin, la compañera. Elia var en gang førstestemme i landsbyen sin og hun elsker å synge.
Les flere saker publisert i KK »»
Cupido strammer buen. Han legger ikke merke til rynkene, skallethet og at her mangler noen tenner. Eller kanskje han ikke brydde seg, eller bare ville more seg litt på bekostning av de to fattige krekene som hadde arbeidet som hushjelp (hun) og som bonde (han). Han sikter og lar pilene treffe. I dag er det bryllup.
– Denne har skylden, sier Elia og peker på mandolinen.
Hvilken kvinne kan motstå en mann som spiller et instrument? Elia har på seg rosa tyllslør, bluse fra Cochabamba, pollera (strutteskjørt) og tøfler. To lange fletter faller ned langs ryggen. En brud med slør på noen og sytti har ingen sett. Folk ler. Noen ler av ondskap av disse oldingenes dårskap. Andre ler av skjebnen og hva den kan finne på å servere av halvdårlige spøker.
Upassende kjærlighet
– Er de gale? Så gamle, hva tror de at de er?
Da noen på eldresenteret fersket både Elia og Mariano under ett pledd, begynte folk å hviske.
– De burde gifte seg, ble det sagt i de dunkleste krokene på senteret.
Og nå, når de endelig signerer ekteskapsprotokollene, knelende ved alteret i den lokale kirken, er heller ikke det passende. Også det at bruden er quechua og brudgommen er aymara er besynderlig.
Man anslår at i dag quechuabefolkningen (eller Runa-folk som de ofte kaller seg) er på mellom 13 og 16 millioner mennesker bosatt i området fra Ecuador til Bolivia. Aymara-folket utgjør cirka tre millioner mennesker som lever i Andes-områdene i Peru og Bolivia, samt i Chile og Argentina. Tidligere bestod aymaraene av ulike grupperinger, blant annet Canchi, Colla og Lupaca. Disse dannet sine egne stater helt frem til de ble erobret av inkaene.
Alfredo Biamont er fra Andes-regionen i Peru og kjenner godt til urfolkssituasjonen i regionen. Han mener at det ikke er uvanlig med ekteskap mellom de to folkene.
– Men fordi aymaraene er så få er de opptatte av å bevare sitt språk og sine tradisjoner, som de er veldig stolte av. Det er ingen fiendskap mellom gruppene, men det er som når nordmenn gifter seg med svensker: ingen sier noe, men man lager gjerne poenger av det.
På Elia og Marianos bryllupsdag gjennomfører de også i tillegg til den katolske vielsen også et aymararituale. Alt skal gjøres riktig og i henhold til tradisjonen.
Elia er lykkelig.
– Jeg har alltid ønsket å gifte meg i kirken, sier bruden og smiler så øynene blir til to små streker.
Les flere saker fra Bolivia »»
Ay, forelskelse
Forelskelse er en kortvarig sinnsykdom som rammer på tvers av sosiale lag, alder og etnisk tilhørighet. For når man forelsker seg utskiller hjernen hormonet dopamin som gjør en lykkelig. Dopamin utskilles også når rusmisbrukere får rusmiddelet de er avhengige av. Derfor blir man avhengige av personen som får en til å utskille hormonet. Dette hevder antropologen Helen Fisher som har skrevet fire bøker om kjærlighet og biologi. Fagfolk også her i Norge slutter seg til at forelskelsen er hormonelt betinget. Professor i molekylær biovitenskap ved Universitetet i Oslo, Kjell B. Døving, sier at hormonet oksytocin gjør at man blir forelsket, danner par og reproduserer seg. Selv om man er hinsides reproduktiv alder, slik som Elia og Mariano, utløses disse hormonene.
– Dette hormonet gjør at man tenker på den utkårede hele tiden og ikke riktig vet om man er på riktig trikk, sier Døving.
Dermed kan alle som er utsultet på kjærlighet trygt legge seg alene (rundt 750 000 mennesker nordmenn lever i dag alene ifølge SSB og Ensliges landsforbund) og vite at den store vanvittige kjærligheten like gjerne kan komme på ettermiddagen i livet.
Angrer på ekteskapsinngåelsen
Men selv når man elsker, selv om man han har over 100 års erfaring, er samlivet som å gå en bratt fjellsti i tynn luft; man må venne seg sakte til det for ikke å bli syk. Noen dager etter bryllupet har de flyttet til et større værelse, men Mariano har dratt ut med mandolinen sin. Han kommer ikke hjem før sent på kvelden.
– Han der vet ikke noe om kjærlighet, klager Elia. – Han er bare opptatt av sine behov.
Slik går dagene, vekselvis mellom taushet og krangel, og for Marianos del, lange vandringer gatelangs. Men om kvelden angrer begge. Og etter hvert blir de vant til det nye livet, hverandre.
– Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre uten hverandre, flørter Elia.
Han kjærtegner håret hennes. Så spiller han en mambo på mandolinen, og hun synger til. Deretter setter de seg ut på trammen og spiser ristet brød, det elsker de begge.
Kilder: Encylopædia Britannica, Revista Escape, Berlingske tidende, Helenfisher.com
Den franske fotografen Christian Lombardi, p.t. bosatt i La Paz leverte bildene. Denne reportasjen ble publisert i KK 14/2007. Se flere KK-reportasjer »»