Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: ADRIANA LOPEZ SANFELIU
NEW YORK (NB21) Det var i biblioteket forfatteren og forskeren Siri Hustvedt ble til. I dag er huset hennes i Brooklyn fylt opp av mange tusen bøker.
– Jeg elsket biblioteket i hjembyen min. Duften av støv og gammelt papir og hvordan bøkene kjentes uti hendene, var en del av bokopplevelsen. Det var sensuelt, som i betydningen av å sanse sansene, sier Siri Hustvedt til NB21.
I dag har hun innredet sitt eget bibliotek i mursteinshuset i Brooklyn, en av New Yorks bydeler.Vegger, bord, hyller, skap og gulv er fylt opp av litteratur. Det hele er delvis organisert etter fag. På datteren Sophies rom er veggene fylt opp av filosofi og poesi. I stuen er det romaner, praktbøker, atlas og oppslagsverk, og en stige gjør det mulig å komme opp til bøkene oppunder det høye taket. I et skap står de skjøreste og mest dyrebare bøkene. Hustvedts mosegrønne arbeidsværelse ligger i tredje etasje, og her er hyllene fylt med litteraturvitenskaplige encyklopedier, nevrologiske tidsskrifter og hennes egne bøker med oversettelser til minst 20 språk. Dessuten er det en stabel Picasso-bøker som stammer fra et essay hun skrev for en utstilling ved museet Pinakothek der Moderne i München. Hver etasje dufter fint støv (selv om hushjelpen feier støvekosten over hyller og bøker), blyanter, gulnede ark og bokhyllestammer.
Flere saker publisert av Nasjonalbiblioteket og NB21»»
Følte seg annerledes
– Jeg leser fire timer hver dag etter at jeg har skrevet, sier Hustvedt.
Hun leser først og fremst for seg selv.
– Jeg beskjeftiger meg med spørsmål som har fascinert meg over mange år. Dette dukker naturlig opp i både mine essay og mine romaner.
Romanfigurene hennes er kunstnere, poeter, psykiatrikere, nevrologer eller personer med mentale plager. Hun lar dem gå sømløst ut og inn av fiksjonen og følger dem inn i laboratorier, universiteter, atelierer og psykiatriske sykehus. Det hun har lest, går over i hennes egne manuskripter. Hun sier at hun husker det hun leser. Nå skriver hun på boken Monsters at Home.
– Nå er jeg så dypt inne i romanen at en mer ubevisst prosess har tatt over. Det kjennes nesten ut som om den skriver seg selv. I den nye romanen er det flere fortellerstemmer.
– Når jeg veksler mellom stemmene, føles det av og til som om jeg har flere personligheter.
Hun sier at det er tiden hun brukte i bibliotekene i hjembyen Northfield i Minnesota, som har gjort henne til den forfatteren hun har blitt. Barneårene tilbrakte hun med den rette nesen i en bok. Eller i et ukjent antall bøker. Hun leste og leste, forteller hun.
Først leste hun Pippi Langstrømpe og Alice i eventyrland og alle de andre klassiske barnebøkene. Bøkene i biblioteket ble et utgangspunkt for litterære oppdagelsesreiser.
– Jeg var ekstremt nysgjerrig. Jeg har alltid følt meg annerledes fordi jeg var så nysgjerrig. Nysgjerrigheten kan ha en nevrologisk forklaring. Man har sett hvordan rotter utforsker omgivelsene når de slippes ut i et nytt miljø. Det er ikke et behov som kan forklares med behovet for å spise eller reprodusere, men et behov for å utforske og forstå det nye miljøet. Intellektuelt arbeid kan også springe ut av et slikt behov, sier Hustvedt og viser til nevrologen Jaak Panksepps teorier og mange rottestudier.
Vil gi tilbake
Leseglede og utforskningstrang kan også skyldes en genetisk disposisjon i kombinasjon med det å vokse opp i et hjem der man levde både for og av litteratur. Hustvedts far leste ikke bare fra Snorres kongesagaer for Hustvedt og hennes søstre – han gjenfortalte sagaene. Lloyd Hustvedt var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olafs College i Minnesota. Siri Hustvedts mor, Ester Vegan fra Mandal, som han møtte på Universitetet i Oslo, ga datteren diktsamlinger i presang. Emily Dickinson og William Blake. Hustvedt sier hun elsket lyrikken.
– Jeg forstod ikke alt, men språket i diktene ga meg teten i det. Jeg har holdt skrivekurs på et psykiatrisk sykehus. Fordi det var flere immigranter, ba jeg deltakerne skrive på det språket som stod dem nærmest og så lese opp tekstene sine. Selv om vi ikke forstod hva de sa når de leste på morsmålet sitt, fikk vi en opplevelse. Vi kunne høre intensiteten i følelsene og musikaliteten i det de leste. Det ga mening.
Gjennom bøkene fikk hun en forståelse av hvem hun selv var. Og skulle bli.
– Jeg tenkte at hvis litteratur kunne gi meg så mye, ville jeg gjøre det samme.
Også ungdomsårene ble tilbragt på bibliotekets lesesal. Her leste og studerte hun. Og skrev.
– På college begynte jeg å skrive på en roman, men det ble for stort. Da jeg var 23, fikk jeg utgitt mitt første dikt, og det veldig stort for meg.
Virkelighetens litterære drama
Hun er gjerrig på adjektivene og byr på seg selv i presise eleverte substantiver med små avstikkere inn i nevrobiologiens eller litteraturens landskaper. Hun er en litterær stjerne som vet å underholde sitt publikum. Men så blir hun avbrutt.
– Beklager, men dette er virkelig viktig, sier Paul Auster.
Han har fått en telefon, og etter at han kort har gjenfortalt hva personen på den andre siden av telefonlinjen sier, spør han konen om hva han bør svare.
– Det er et litterært drama på gang, sier Hustvedt.
Hustvedt bor sammen med ektemannen sin, forfatteren Paul Auster. Sammen har de datteren Sophie, som ga ut plate i fjor. De to er kjent for å skrive hverandre inn i sine verk. Kulturpressen har mange ganger ført logg over sammentreff mellom hendelser i forfatternes liv og det man leser i romanene deres. Hustvedts bøker har ikke bare hentet næring i bokhyllene, men også fra dramaene i deres egne liv. I boken Det jeg elsket skapte Hustvedt karakteren Mark Wechsler, som ble født i 1977, samme år som Paul Austers sønn fra hans ekteskap med poeten Lydia Davis. I likhet med Mark fikk Austers sønn alvorlige juridiske problemer på slutten av 1990-tallet. Deler av et lik ble funnet i Hudson-elven. En partyfikser begikk drapet, men Austers sønn skal ha vært til stede da ugjerningen ble begått. Han ble likevel aldri dømt for dette.
Den utforskende kvinnen
Så trekker hun veksler på sin egen kropp. Hun har hatt migrene fra hun var barn. Da hun senere i livet skulle holde minnetale i sin fars begravelse, mistet hun kontrollen over kroppen sin. Hun ristet så huskelappene fløy rundt henne, skriver hun i essayet The Shaking Woman, eller Den skjelvende kvinnen – eller Historien om nervene mine, som boken heter på norsk. Med utgangspunkt i sine egne smerter og skjelvinger begynte hun å utforske biologi og psyke. Hun leste seg opp på farmakologi og psykoanalyse og meldte seg på forelesninger i nevrologi. Disse fagområdene kommer til syne i romanen Når du ser meg fra 2008. «Det som begynte med nysgjerrighet for mitt eget nervesystem,utviklet seg til å bli en pasjon,» skriver hun i boken. Vi kan lese følgende i anmeldelsen av boken i Tidsskrift for Den norske legeforening: «Som lege vil man kanskje under lesingen føle sympati med kolleger som oppsøkes av denne kunnskapsrike og skeptiske pasienten.» Han fortsetter: «Like fullt lykkes Hustvedt med å løfte nysgjerrigheten rundt egne symptomer opp på et allment nivå og vekke fascinasjonen for hjernens og sinnets mangfoldighet og mysterier.» Romanforfatteren har også fått antatt en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Neuropsychoanalysis. Det er ikke ofte poeter lykkes i å fylle vitenskapens krav til bevis og etterrettelighet.
Teknologi og optimisme
Rundt PC-en på Hustvedts skrivebord er det også fullt av bøker og tidsskrifter, blant annet The Journal of Consciousness Studies og Der Brutale Junge av Johann Krüger, som hun skrev inn i debutromanen Med bind for øynene.
– Vi blir spist ut av huset på grunn av bøkene, sier Hustvedt. – Selv om vi også gir bort bøker etter hvert. I dag går hun ikke så mye på biblioteket, selv om New York har et stort og rikt utstyrt bibliotek.
Hun kjøper mange av bøkene i en bokhandel i Brooklyn, som tar imot spesialbestillinger.
– Jeg bestiller mange rare bøker, for eksempel gamle medisinske verker. Men jeg gjør også research på nett. Det er noe med dette å ha bøkene i hendene. Jeg markerer referanser jeg vil huske og gå tilbake til, med blyant. Og så handler hun bøker på nettbokhandelen Amazon. Men til tross for hennes sans for papir og blekk, er hun naturligvis ikke redd for ny teknologi. Digitale reiseplattformer som iPad og Kindle er ok.
– Det var jo et problem å reise med ti bøker i bagasjen.
Med bena opp
Sosiale medier og blogger mener hun bare gir flere måter å lese på.
– Folk fortsetter å lese, men de leser på andre måter.
– Jeg er sikker på at folk leser dikt på Internett. Det vi vet om ny teknologi, er at folk frykter den og trenger tid til å venne seg til den. Da jernbanen ble bygget, fikk folk togsjokk. Togteknologien var skremmende, noe som er forståelig, for aldri hadde noen reist så fort før. Og hastigheten kunne føre til ulykker.
Hun mener det er positivt å digitalisere litteratur.
– Men jeg er opptatt av opphavsrettigheter og av at bøker som historiske dokumenter ikke skal bli ødelagt, sier hun og viser til vårens store disputt om flytting av bøkene fra New York Public Librarys hovedfilial til et lager i New Jersey.
Til hverdags leser hun i stuen, som har vinduer vendt ut mot en hage med bleke rosebusker hun har stelt gjennom våren og sommeren. Hun setter seg med de lange bena opp i sofaen. I fanget har hun Søren Kierkegaard, en filosof som hun er interessert i og snart skal holde forelesning om.
– Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid bena opp, sier hun og stikker nesen ned i boken.
Dette intervjuet står på trykk i Nasjonalbibliotekets magasin NB21: www.nb.no/Om-NB/Publikasjoner/NB21