I SØR-AFRIKA: INGA RAGNHILD HOLST | FOTO: SAMANTHA REINDERS

KHAYELITSHA (Bistandsaktuelt): Den sørafrikanske entreprenøren Eunice Mloytwa er kritisk til non profit-virksomhet. Eksport av håndverksprodukter sørger for mat på bordet i hennes nabolag.

På Iliwa Laphakade Sewing Project i Khayelitsha ved Cape Town, Sør-Afrika, er det liv og røre. Unger løper ut og inn og prøver fnisende på seg sportsjakker. Order for eksport skal leveres.  Gründer Eunice Mloyta er glad; støy og trafikk betyr god butikk. God butikk betyr velferd, ikke bare for syerskene her, men for hele nabolaget. Overskuddet fra butikken går til opplæring av syersker og til ganske enkelt å kunne by de som trenger det på et måltid. Men det er likevel ikke nok for gründeren:

–  Jeg har planer om å lage et helse- og sosialsenter for nabolagets syke og eldre. Det trenges, sier Mloytwa til Bistandsaktuelt.

Det er bare en måte å nå målet sitt på, mener Mloytwa: business.

Les flere saker fra Afrika her »»

Tekstilsjekk

Cape Town, tidlig på nittitallet: Flere hundre tusen mennesker har trukket fra landsbygda og inn til Cape Town for å søke jobb. Apartheidregimet tillot imidlertid ikke at afrikanere bosatte seg i selve Cape Town og arbeidssøkerne smelte derfor opp hus av blikkplater i områdene rundt byen. Et av disse områdene har blitt til townshipen Khayelitsha. Arbeid er det lite av og flere tusen mennesker dør av aids. Eunice Mloytwa er en av innbyggerne i den nye byen, hun har flyttet fra en landsby i vest for å jobbe i byen. Hun er gift med en prest og fortvilte kvinner kommer til prestefruen med sine problemer. Hva skal barna spise? Hva kan de gjøre med livene sine?

–  Jeg ville så gjerne hjelpe dem, sier Eunice Mloytwa. – Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, men husket hva moren min sa da jeg var liten og ville ha mat. Hun kunne nemlig sy. Hun pekte på et plagg og sa: ”Der ligger det en sjekk. Løs den ut.” Dermed gikk jeg fra dør til dør og solgte klærne hun hadde sydd.

Mloytwa setter seg ned ved den mekaniske Singer-maskinen sin. Hun syr en skoleuniform. Hun bestemmer seg for å vise den frem på en skole. Foreldrene til skolebarna liker den og bestiller flere. Dette kan også andre gjøre, tenker Mloytwa, og setter nabolagets kvinner til ved symaskinene.

– Vi hadde ikke gode nok maskiner, men vi fikk oljeselskapet Caltex til å kjøpe industrimaskiner til oss. Nå har mange fått opplæring i å sy og jobber nå her.

I dag, 15 år etter at apartheidregimet ble stemt ut har Khayelitshas rundt en million innbyggere fått skoler og helseklinikk. Men fortsatt er både arbeidsledigheten og aidsprevalensen høy. 5,7 millioner mennesker lever med hiv og aids i Sør-Afrika i dag.

– Mange har ikke en gang fått spist før de reiser til klinikken for å få tatt de antiretrovirale medisinene, påpeker Mloytwa.

Med overskuddet fra omsetningen rigger hun til et suppekjøkken der pensjonister og syke kan få et nødvendig næringsrikt måltid.

– Det er åpent kun en dag i uken. Det hjelper ikke så mye. Målet mitt er at det skal holde åpent hver dag, sier Mloytwa.

Heller butikk en bistand

Salg gjennom ngo’er gir mindre vekst enn regulær forretning innenfor hennes sektor, mener Mloytwa. Hun har nemlig prøvd begge forretningsmodeller. Mloytwas prosjekt solgte varer til non profit-organisasjonen Monkeybiz, som er store i Sør-Afrika  på salg av glassperleprodukter. Mloytwas syersker fikk gjennom Monkeybiz betalt per produsert vare. Men prisen var lav og kvinnene kunne verken kjøpe mat eller skoleuniformer til barna sine. Da Mloytwa kom i kontakt med den norske håndverksdistributøren Isandi, fikk hun tilgang til kjøpesterke norske kunder.

– Før tjente vi kanskje 500 rand per måned, nå kan vi nå 1500 rand, sier Mloytwa. – Det er ikke bra, men det er bedre enn 500.

I tillegg deltar Mloytwa i et Norad-støttet prosjekt hvor ulike salgs- og markedsføringsstrategier evalueres.

– Grunnen til at mange kvinner deltar i ngo’enes prosjekter er at de er desperate, sier Eunice Mloytwa. – Mange tenker at litt penger er bedre enn ingenting, de vet ikke at det finnes andre muligheter til å få varene sine ut på et større marked enn det ngo’ene kan tilby.

Utdanning og opplæring må til.

– Folk bør få opplæring i hvordan ta kontakt med butikker og til å lære å utvikle produktene sine slik at varene blir attraktive. Først da blir det lønnsomt.

Sten for sten

I lyset fra vinduene monterer Beauty Mgudzi en norsk ø i bitte små hvite perler. Hun forsørger i dag seg selv og barnebarna – som så mange andre bestemødre i denne townshipen – på lønnen fra arbeidet Iliwa Laphakade Sewing Project. Mgudzi viser frem huset med ett rom og kjøkken som ligger rett ved jobben.

–  Her bak skal det bli tre rom til, sier hun og viser frem murveggene. – Når jeg bygget tak blir dette et stort hus. Og vi får bedre plass.

–  Jeg har sagt til henne at det kommer. Litt etter litt må hun bygge det opp, sier Eunice Mloytwa. – Slik er det også med forretning.

Monkeybiz-økonomi

Monkeybiz sysselsetter i dag 450 kvinner som leverer husflidsprodukter på akkord. Overskuddet går til sosiale prosjekter, blant annet et senter for mennesker som lever med hiv/aids i Cape Town og de omkringliggende forstedene. De mener at deres betaling er god:

–  Kvinnene har akseptert lønnen. I løpet av de ti årene vi har eksistert har vi gjort kvinnene som jobber for oss selvforsynte, sier Joan Krupp, salgssjef i Monkeybiz til Bistandsaktuelt.

Cape Craft & Design Institute (CCDI) er et regionalt kunnskapssenter for husflidssektoren. De registrerer at ngo-drevede virksomheten gir husflidsarbeiderne lavere inntekter enn hva direktesalg av håndverksprodukter gir:

–  Men det er også vanskelig for disse produsentene å komme til markedene. De mange ngo’ene bidrar til at folk som ellers ikke får solgt varene sine får et marked, sier Erika Elk, direktør i CCDI til Bistandsaktuelt.

Isandis innehaver Kjersti Lie Holtar er kritisk til ngo’enes forretningsdrift:

–  Enkelte ngo’er later som om de driver butikk. Det kan aldri bli bærekraftig handel av det. Jeg tror at handel med afrikanske produsenter basert på at de lager de fineste håndarbeidsproduktene i verden gir dem mer inntekter, sier Holtar til Bistandsaktuelt.

40 000 mennesker jobber i dag i husflidsnæringen i Sør-Afrika. Næringen omsetter for to milliarder rand årlig.

Kilder: World Health Organization, Unaids.org, Cape Craft & Design InstituteSosial søm

Denne artikkelen ble publisert på Bistandsaktuelt.no, våren2009. Samantha Reinders er frilansfotograf og har kunder som Time, New York Times og The Chicago Tribune. I mars, 2009, lanserte Reinders boken Travelers Guide to South Africa for National Geographic Books. Se Samantha Reinders’ arbeid her: www.samreinders.com